Det er ingenting som tilsier at kirken trenger skolen for å kunne gi ut en invitasjon til alle skoleelevene i Bergen. Det er heller ingen faglige grunner til å delta på seremoniene til et tros- og livssynssamfunn 10–40 ganger i løpet av skoletiden.

Det er Henning Warloe fra Høyre som beklager seg på vegne av Den norske kirke i Bergens Tidende 30. november. Først og fremst er det noen oppklaringer om nettopp skolegudstjenestene som må gjøres i denne saken.

1. Det er ikke nødvendig med gudstjenester i skoletiden for at elever, foreldre, lærere eller andre skal ha mulighet til å oppleve gudstjenester i juletiden. Kirken er åpen nesten hver dag i juletiden, og hver søndag stort sett ellers.

2. Det er svært usikkert hvor lang tradisjonen med gudstjenester i skoledagen er.

3. Det er ingenting som tyder på at skolegudstjenestene kan gi nevneverdig «kjennskap til verdiene vårt samfunn er tuftet på». Det som gjennomgås i denne religiøse seremonien er primært sett den kristne forkynnelsen om Jesus. Med mindre Henning Warloe da vil sette et likhetstegn mellom kristne verdier og norske verdier.

Christian Lomsdalen

4. Deltakelsen i skolegudstjenester gir ingen utvidet læringsverdi om kristendommen, Norge, eller mangfold i seg selv. Hvis det skal kunne gjøre det, så må det gjøres en grundig forberedelse på hva dette er, hvorfor noen velger å gjøre dette, og så videre. Her vil det være naturlig å se på at dette fenomenet har gått fra å være et majoritetsfenomen til å bli noe som bare et lite mindretall gjør.

5. Det er ikke slik at besøk hos andre tros- og livssynssamfunn kan sammenliknes med det å delta i seremoniene til ett trossamfunn. Her er det vesensforskjell i både innhold og presentasjon som gjør at dette ikke er i nærheten av å være det samme. Hvis det skulle være mulig å trekke noen linjer her, så måtte elevene ha deltatt i bønnen i moskeen, ofret i tempelet, og de måtte ha deltatt på messe i synagogen.

Uten denne likebehandlingen er det heller ikke mulig å bruke argumentet om at «det å bli eksponert for andre religioner er med på å skape et samfunn som har større aksept for hverandres tro og livssyn». Nettopp fordi det bare er en variant av en religion som presenteres, år etter år.

Det skapes ikke broer når den historiske majoriteten i et samfunn legger normative føringer om at det er ett trossamfunn som er det riktige. Det er heller ingenting som tilsier at elevene trenger 10 til 40 gjennomføringer av gudstjenestene for at de skal forstå hvordan gudstjenestene gjennomføres i Den norske kirke.

Ellers ville en jo kunne se for seg et opplegg som ville vært mer i tråd med det læringsmålet som Henning Warloe skisserer, der elevene forskjellige år i grunnskolen deltar på ulike religiøse seremonier. Et år er de hos en moske og deltar i bønnen der, et år er de i et buddhisttempel og gjennomfører en seremoni der, et år i et hindutempel og ofrer der, og så videre. Så kan de på grunn av kristendommens historiske posisjon i Norge få delta hos Den norske kirke en gang både i løpet av barneskolen og ungdomsskolen.

Sammen med gode før- og etteropplegg ville dette kunne gitt reell læringsverdi, om religion, mangfold, tradisjon, og det å leve sammen.

Et slikt opplegg vil kreve at vi sluttet med dagens ordning for gudstjenester i skoletiden, og at vi la opp deltakelsen i disse ritualene ut ifra når i året disse festene og markeringene tradisjonelt sett skal bli holdt eller når det passer best for de enkelte tros- og livssynssamfunnene. Det kan ikke lenger være slik at dette får et element av semesteravslutning.

Som religionslærer ville jeg synes at et slikt opplegg ville vært utrolig spennende og jeg tenker at det kunne ha blitt plassert inn i en god faglig ramme. I motsetning til å delta på den samme religiøse seremonien i det samme religiøse trossamfunnet 10–40 ganger i løpet av grunnskolen.