Kvinneforakten lever

DEBATT: For kvinner i fruktbar alder er menns vold en større fare enn trafikkulykker og kreft.

Publisert:

LETTKLEDD: Noen er fortsatt dessverre av den oppfatning at kvinner har seg selv å skylde hvis de går lettkledd, drikker seg overstadig beruset, eller blir med en mann hjem, skriver Erika Eidslott. Foto: Arkivfoto: Helge Skodvin

Debattinnlegg

Erika Eidslott
Masterstudent i historie, UiB

Forrige søndag var FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner. Dagen er blitt markert i en årrekke, og retter oppmerksomheten mot en problematikk som stadig er like aktuell: Vold mot kvinner.

Det er et omfattende samfunnsproblem. Tall fra WHO (Verdens helseorganisasjon) konkluderer med at fysisk vold og seksuelle overgrep rammer hver tredje kvinne i verden, og de fleste angripes av egne ektemenn eller kjærester.

En Unicef-rapport fra 2014 serverer tall som illustrerer problemet ytterligere. For kvinner i fruktbar alder er menns vold den største helserisikoen, og representerer en større fare enn trafikkulykker og sykdommer som malaria og kreft.

Erika Eidslott

Bak disse tallene skjuler det seg forskjeller mellom såkalte utviklingsland og øvrige deler av verden. Likefullt er vold mot kvinner et problem i Norge, der én av ti kvinner rapporterer at de har opplevd voldtekt. Langt flere kvinner har opplevd seksuelle overgrep, viser undersøkelser Nasjonal kunnskapssenter om vold og traumatisks stress utførte i 2014.

De fleste blir utsatt for overgrep eller voldtekt av noen de kjenner fra før, gjerne en kjæreste eller en kompis. At seksualisert vold mot kvinner fortsatt er et systematisk problem, viser at kvinneforakt er seiglivet.

Les også

Sannsynligheten for voldtekt

Her har menn et tydelig ansvar. Den amerikanske kulturforskeren Jackson Katz har tatt til orde for å kalle vold mot kvinner et mannsproblem, fordi det har utspring i en maskulinitetskultur som opphøyer vold som macho. Dette er et særlig viktig poeng, fordi det viser hvordan vold og maskulinitet noen ganger henger sammen, og at menn har ansvar for å ta et oppgjør med en en negativ maskulinitetskultur, som i verste fall bidrar til at menn utsetter kvinner for vold. Det plasserer også skylden vekk fra offeret.

Fortsatt er det mange overgrepsofre som sliter med skamfølelse, og lurer på hva de selv kunne gjort annerledes. Dette er dessverre holdninger som er nokså utbredt i samfunnet. Noen er fortsatt av den oppfatning at kvinner har seg selv å skylde hvis de går lettkledd, drikker seg overstadig beruset, eller blir med en mann hjem.

Les også

– Jeg klarte ikke å si et ord

Ikke rent sjelden får man høre påstander om at det i hovedsak er menn med minoritetsbakgrunn som står for et patriarkalsk verdisett, og at det er de som er utøvere av overgrep og vold mot kvinner. Men slike påstander forenkler et kompleks tema, og reproduserer dessuten rasistiske forestillinger om «oss» og «de andre», der vi – de vestlige, er kulturelt overlegne.

Vold mot kvinner rammer på tvers av sosial tilhørighet, klasse og etnisitet. Offer og utøver er dermed ikke forbeholdt en spesifikk folkegruppe. Ikke minst hindrer dette synet oss i å ta et oppgjør med vår egen ukultur.

Vi må makte å se våre egen vestlige kultur nettopp som kulturspesifikk for å se de patriarkalske strukturene i vårt eget samfunn.

I kveld 29.11 arrangerer BT en fiktiv rettssak om deling av bilder med seksualisert innhold på Tinghuset klokken 18.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg