Uten følelser er vi ikke mennesker

Vet du hvor mange ganger jeg har grått på offentlig transport?

ÅPENHET: Følelsene våre skal ikke vises, de skal aller helst ikke eksistere. Og hvis de absolutt må være der, så skal de i alle fall ikke uttrykkes offentlig, skriver Alexander H. Sandtorv. Foto: EMIL WEATHERHEAD BREISTEIN

  • Alexander H. Sandtorv
    Forsker i kjemi, foreleser og forfatter
Publisert:

En gang satt jeg med pannen mot ruten på bybanen i Bergen og ristet i stillhet mens tårene rant nedover glasset. Vognen var relativt tom, så det gikk greit. En annen gang på bussen, sittende med blikket stivt foran meg, overgitt til følelser men samtidig skrekkslagen over at jeg mistet kontrollen.

Jeg ramlet ut på et busstopp kilometervis fra der jeg skulle, bare så jeg kunne gråte bak busstoppet uten at noen så det. Jeg ventet gladelig en time på en forblåst haug på Sotra på neste buss.

Jeg har lært meg å gråte alene, i stillhet. Store deler av livet har jeg følt at det å gråte er en svakhet, noe skamfullt som en aller helst bør vokse fra seg. Når voksne mennesker gråter, er det fordi de vinner Skal vi danse, gifter seg, eller fordi noen har dødd. Vi gråter bare i ekstreme situasjoner. I situasjoner hvor det er tillat.

Les også

Vi som gråter

For følelsene skal vi helst ha inni oss. De skal ikke vises, de skal aller helst ikke eksistere. Og hvis de absolutt må være der, så skal de i alle fall ikke uttrykkes offentlig. For da er man svak eller dramatisk.
Gudene skal vite jeg har følt meg både svak og dramatisk i disse episodene. Flau. Skamfull. Det er ikke godt å miste kontroll over noe så enkelt som det man føler når andre ser det.

Likevel har alle mennesker et indre liv. Dette indre livet er ikke en stillestående grushaug, men det er et helt økosystem som gror, visner, lever, ånder og pulserer. Det indre livet vårt er en enestående og
mangesidig opplevelse som knytter seg til den menneskelige situasjonen. Til hva det vil si å leve. Uten følelser er vi bare en ballong med karbon og vann som skvulper rundt. Uten følelser er vi ikke
mennesker.

Så hvorfor er jeg så redd for disse følelsene? Hvorfor gråter jeg i stillhet?
Den 10. oktober er verdensdagen for psykisk helse og temaet er raushet. Derfor vil jeg feire denne dagen med det som er så ytterst vanskelig. Raushet mot andre selvfølgelig, men også mot meg selv.

Den styrken som behøves for å uttrykke sine følelser, er ikke hard, men myk. For det kreves mykhet når en tolerer sine egne følelser, det krever nærhet når en skal være ærlig om sin egen psykiske helse. Det kreves forståelse, empati, og ikke minst uendelige mengder raushet.

For tenk på kontrasten mellom fysisk og psykisk helse. Når du brekker beinet, får du behandling og gips. Hvis du ligger der og nekter for at beinet er brukket, og hevder at alt er helt supert, du har aldri
hatt det bedre, dette er faktisk ikke et problem og det går utrolig bra; så ville de fleste tenkt at nå har det rablet for deg. Du har jo helt åpenbart brukket beinet. Du kan ikke gå! Selvfølgelig skal du til legen og sykehuset. Det er jo den beste måten å bli frisk på.

Les også

Jeg ønsket meg en venn

De fleste vil si at en selvsagt skal gå til lege når en er syk. Men hvorfor skal vi ikke gå til psykolog når vi er psykisk syk? Hvorfor skal vi ikke fortelle våre nære og kjære hvordan vi har det? Hvorfor skal vi
heller lide i stillhet? Late som om alt er bra? Holde det tilbake? Bare fordi lidelsen ikke alltid er synlig, er den ikke mindre reell enn et brukket ben. Kan vi være rausere med oss selv når vi lider? Kan vi våge å vise det?

En gang tillot jeg meg selv å gråte på et venterom til legen. Flere mennesker spurte meg om det gikk bra. Jeg sa nei. En fremmed dame som også ventet på timen sin reiste seg resolutt fra stolen, gikk
bort til meg og ga meg en klem. Det var en varm klem. En god klem.

Jeg håper en dag jeg kan være like raus som denne fremmede damen.