Vi må snakke med barna

Barn har sterke rettigheter med pårørende, men altfor få snakker med dem om foreldrenes sykdom.

BARN: – Hvis ingen tilbyr barn hjelp til å forstå situasjonen, kan de ofte tro at det er deres skyld at den voksne strever.Som behandler opplever jeg samtalene om og med barna som positive og meningsfulle. Min erfaring er også at de fleste pasientene opplever det som viktig å snakke om barna sine, skriver Gunhild Sandvik Handgård. Eirik Brekke (arkiv)

Debattinnlegg

Gunhild Sandvik Handgård
Psykologspesialist og koordinator for barneansvarlige, Betanien DPS

Flere hundre tusen barn i Norge i dag lever med en forelder som behandles av spesialisthelsetjenesten. De har rettigheter som pårørende, og de trenger mer hjelp enn de får i dag.

Live (13) ser at mamma er sliten og trenger å hvile. Mamma ligger i perioder mye i sengen sin og orker ikke stå opp. Live skulle gjerne ha møtt noen venner, men ser at hun trengs hjemme for å hjelpe til med middagen og gjøre lekser med lillebror. Er det på grunn av henne at mamma er så sliten?

Per (8) er usikker på hva han skal si eller gjøre, for han skjønner at det er noe annerledes med pappa for tiden. Per lurer på om det er noe han har gjort galt som gjør at pappa blir fortere sint og irritert enn det han pleier.

Anne (10) opplever at mamma ikke orker å være med på noe og savner å gjøre noe kjekt med mamma. Samtidig bekymrer hun seg for hvordan det er med mamma. Det er ingen hun tør å snakke med om det.

Les også

Psykisk helse: «Egenandelen vil koste samfunnet dyrt»

Dette er hverdagen for mange barn og unge i Norge. I Helsedirektoratets multisenterstudie fra november 2015 anslås det at ca. 350.000 barn er pårørende til pasienter i spesialisthelsetjenesten i løpet av et år.

Innen psykisk helsevern for voksne har det tradisjonelt sett vært et sterkt individfokus. Den enkelte utredes og behandles. Pasientens barn kan være del av tematikken, men det snakkes sjelden direkte om hvordan sykdommen påvirker barna, og barna inviteres sjelden til samtaler med helsepersonell.

Dette er alvorlig. Mange pasienter har barn, og vi vet at barn i stor grad påvirkes av foreldres sykdom.

Les også

«Integrerings-bonus er en dårlig idé»

Les også

«Vi må hindre at atferdsvansker blir rusvansker»

En lovendring i 2010 tydeliggjorde rettighetene til barn som pårørende. Lovendringen signaliserte at man gikk fra det individsentrerte pasientfokuset, til å bli mer relasjonsorientert. Pasientens foreldrerolle skulle i større grad tas på alvor.

Helsepersonell oppfordres ikke bare til å ha fokus på barna som pårørende, men de har også en plikt til å ta opp barnas situasjon med pasienten. Her skal de da vurdere om barna kan ha behov for, og nytte av, informasjon og oppfølging.

Til tross for dette blir disse barna gitt altfor lite oppmerksomhet i norsk helsevesen. De blir altfor sjelden informert om forelderens sykdom, involvert i forelderens behandling, og de blir alt for sjeldent spurt om hvordan de har det.

Multisenterstudien fra 2015 hadde som formål å gi ny kunnskap om situasjonen for barn med foreldre som er pasienter i spesialisthelsetjenesten. Studien konkluderer med at lovendringen i 2010 ikke har ført til de ønskede endringene i tilstrekkelig grad.

FORELDRE: – Mange barn senker skuldrene fordi de forstår at mamma eller pappa får hjelp av andre voksne, og at de ikke har ansvar eller skyld i det forelderen strever med, skriver innsenderen. Frank May / picture alliance (illustrasjon)

I min rolle som barneansvarlig på Betanien distriktspsykiatrisk senter (DPS), møter jeg ofte pasienter og behandlere som kvier seg for å ta opp barnas situasjon som pårørende.

Dette er forståelige reaksjoner som ofte er basert på redsel for hva som kan skje hvis man snakker om det. Behandlere kan bekymre seg for å miste alliansen med pasienten. Pasienter kan føle det smertefullt å tenke på at barna kan påvirkes av egen sykdom, og kan føle skam ved å skulle snakke om det.

Noen kan også engste seg for å ikke bli sett på som en god nok forelder og frykte at barnevernet kobles inn.

De aller fleste foreldre tenker mye på barna sine når de er syke og ønsker at barna skal ha det godt. Enkelte mener de skjermer barna ved ikke å snakke om konsekvensene av sykdommen.

Min egen erfaring tilsier noe annet.

Det er ofte verre for barna ikke å bli snakket med, eller ikke få informasjon. De påvirkes av situasjonen de lever i og sitter ofte alene i forsøket på å forstå og skape mening i det de opplever. Flere pasienter jeg møter, har selv vært pårørende som barn en gang. Enkelte er bitre, andre er lei seg.

Mange føler de har fått det unødig tøft fordi de ikke visste. Hvis ingen tilbyr barn hjelp til å forstå situasjonen, kan de ofte tro at det er deres skyld at den voksne strever.

Les også

Helse Vest vil ha slutt på rundturene etter psykolog

Som behandler opplever jeg samtalene om og med barna som positive og meningsfulle. Min erfaring er også at de fleste pasientene opplever det som viktig å snakke om barna sine.

For at pasienter skal tørre å snakke om barna sine må én grunnleggende forutsetning være på plass: Foreldrene må vite at behandleren vil dem vel.

Pasienter blir ofte lettet når det åpnes for å snakke om hva de tenker og føler omkring barnas situasjon. Når behandleren og pasienten greier å utforske situasjonen ut fra barnets perspektiv, hjelper dette ofte pasienten til å endre hvordan de oppfører seg overfor barna og hva de forteller dem.

Ikke sjelden fører dette til at pasienten mestrer foreldrerollen bedre.

Det å snakke om barnas situasjon og være interessert i å sette seg inn i hvordan ting kan oppleves fra barnets perspektiv, er å vise at man som forelder tar barna sine på alvor. Det å erfare at det kan være til hjelp å snakke om barna kan være et viktig steg for å se nytten av å snakke med dem.

Jeg har erfart at fellessamtaler med pasient og barn kan være en erfaring som kan hjelpe barnet å forstå sykdommen bedre og gjøre foreldre mer oppmerksomme på barnas perspektiv og opplevelser. Det kan gjøre det enklere for barnet å spørre om det de lurer på. Flere pasienter forteller at etter fellessamtale med behandler har det blitt enklere å snakke mer direkte med barnet i etterkant.

Mange barn senker skuldrene fordi de forstår at mamma eller pappa får hjelp av andre voksne, og at de ikke har ansvar eller skyld i det forelderen strever med.

Hvis pasientens foreldrerolle og barnas behov løftes opp, det bli lettere for Live, Per, Anne og tusenvis av andre barn å håndtere situasjonen med en syk forelder.

Det å få hjelp til å forstå, skape mening og sammen se på hvordan en kan håndtere utfordringene er en viktig nøkkel til god psykisk helse, både hos barn og voksne.