Arbeidsmiljøloven kan ikke være urørlig

Vi må endre velferdsstaten for å kunne bevare den. Det må fagbevegelsen ta inn over seg.

Publisert: Publisert:

ULIKE LIV: Venstresiden har en tendens til å bygge systemer som ikke tar opp i seg hvor ulike liv folk lever. Der venstresiden ser flokk, forsøker de borgerlige partiene å se de ulike individene i flokken, skriver innsender. Privat

Debattinnlegg

Carl Christian Grue Solberg
Formann, Høyres Studenterforening i Bergen

Året er 1977. Den første Star Wars-filmen har premiere på kino, Ingemar Stenmark vinner verdenscupen i alpint, og arbeidsmiljøloven ser dagens lys.

Arbeidsmiljøloven kom som en erkjennelse av at arbeidslivet hadde endret seg. Det gjør det fremdeles. Derfor ville det være besynderlig om ikke også arbeidsmiljøloven måtte tilpasses nye tider.

Småbarnsforeldrene Åsmund og Mari er begge i full jobb. Hverdagen er travel, og begge har dårlig samvittighet for at de ikke får nok tid sammen med barna. Åsmund og Mari kunne begge tenke seg å gå litt tidligere fra jobb førstkommende onsdag. Det er meldt fint vær, og de ønsker å hente litt tidligere i barnehagen slik at familien kan ta seg en badetur på ettermiddagen. De går fra jobb klokken 14, og ser for seg å arbeide et par timer på kvelden etter at ungene har lagt seg.

Eksempelet er ment å illustrere hvordan moderne arbeidstakere har behov for en viss fleksibilitet. Karriere skal kombineres med familieliv, og det er ikke alltid like enkelt.

Les også

Utrygge jobber er et problem i hele landet

I fjor sommer gjennomførte regjeringen en forsiktig oppmykning i arbeidsmiljølovens regler om kveldsarbeid. Før disse endringene trådde i kraft ,var det forbudt å åpne jobb-PC-en etter Dagsrevyen klokken 21. Å omtale endringen som overmoden ville være en betydelig underdrivelse.

Arbeidsgiver skal ikke kunne kreve at arbeidstaker jobber utenfor ordinær arbeidstid, men dersom arbeidstaker selv tar initiativ til dette, må de to kunne gjøre slike avtaler. Arbeiderpartiet stemte imot denne endringen. Derfor er eksempelet godt egnet til å illustrere forskjellen mellom en sosialistisk og en borgerlig arbeidslivspolitikk.

Venstresiden har en tendens til å bygge systemer som ikke tar opp i seg hvor ulike liv folk lever. Der venstresiden ser flokk, forsøker de borgerlige partiene å se de ulike individene i flokken.

Det er ingen motsetning mellom flokk og enkeltmenneske, en flokk består tross alt av enkeltmennesker. Et velfungerende system må ta utgangspunkt i disse menneskene, og bygge systemet nedenfra og opp.

I 1977 fantes ikke det samme behovet for fleksibilitet som vi har i dag. I 1977 ville antakeligvis Mari vært hjemmeværende mens Åsmund ville arbeidet.

Les også

Ungdom skal ha stått på jobb i 13 timer uten pause

At både Åsmund og Mari arbeider, er en enorm berikelse for norsk arbeidsliv og norsk økonomi. Det er ikke først og fremst oljen som gjør Norge til et rikt land, det er verdien av at mange jobber. Derfor må vi sørge for en arbeidslivsregulering som balanserer hensynet til frihet og forutsigbarhet med behovet for trygghet.

Men like sikkert som at amen etterfølger Fadervår i kirken, er det at fagbevegelsen, med Arbeiderpartiet halsende etter, motsetter seg selv den minste endring i arbeidsmiljøloven.

Skal vi klare å inkludere de som faller utenfor, må systemet tilpasses ekte mennesker i det virkelige liv med faktiske utfordringer.

Svært mange rettigheter er knyttet til det å være i arbeid. De store forskjellene er ikke mellom lønnsmottakere i fast arbeid, men mellom de som arbeider og de som ikke gjør det.

Fagbevegelsen er en interesseorganisasjon. De arbeider for sine medlemmer, og de er allerede i arbeid. I de tilfeller hvor arbeidstakere og de utenfor arbeidslivet har motstridende interesser, vil fagbevegelsen velge arbeidstaker ti av ti ganger.

Dette finnes det en rekke eksempler på. Fagbevegelsen ser for eksempel ikke ut til å komme over at Solberg-regjeringen har innført en generell adgang til midlertidige ansettelser.

Les også

Vi har råd til velferd

De fleste norske bedrifter er små eller mellomstore. I et system som det norske der arbeidstaker har et sterkt vern, vil en feilansettelse for arbeidsgiver kunne representere en direkte trussel mot selskapets lønnsomhet. Det er begrenset hvor lenge en liten bedrift tåler en lite produktiv ansatt før den får problemer.

Derfor er det arbeidet norske arbeidsgivere gjør for å inkludere innvandrere, folk med hull i CV-en og andre som har havnet utenfor, prisverdig. Privat sektor er langt bedre på dette enn offentlig sektor, et tankekors for alle som forsøker å stemple norske arbeidsgivere som kyniske.

Skal vi bli enda bedre på å inkludere de av oss som har havnet utenfor, er det nødvendig å redusere risikoen ved feilansettelser. Er den eneste muligheten fast ansettelse, vil altfor mange arbeidsgivere legge ufullstendige CV-er nederst i bunken.

Nettopp derfor er det alvorlig at Stortinget nå presser regjeringen til å innføre begrensninger i innleie av arbeidskraft. Det var helt riktig å foreta seg noe i byggebransjen i Oslo. At det nå innføres generelle bestemmelser for hele landet, er imidlertid svært uheldig.

Fast ansettelse er ikke alternativet for mange av dem som får jobb gjennom bemanningsbyråer. Alternativet er lediggang. Gjennom engasjementet i byråene får de muligheten til å skaffe seg verdifull arbeidserfaring. De trenger storsamfunnets hjelp til å komme inn.

Men fagbevegelsen viser dem en kald skulder, og er mest opptatt av sine egne medlemmer. Venstresiden ønsker ikke konflikt med fagbevegelsen, og logrer betimelig med halen.

Det er politikernes ansvar å hjelpe disse menneskene inn i varmen. Det ansvaret forsømmer både fagbevegelsen og venstresiden.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg