«Stakkars deg»

Det vanskelige er å måtte forklare igjen og igjen at jeg har det bra, selv om jeg ikke bor med min biologiske familie.

BARNEVERN: Jeg har et sterkt ønske om at folk slutter å synes synd på meg. Jeg ble ikke flyttet til en fremmed familie, jeg kom til dem som hadde hatt meg på besøk i helger fra jeg var to år gammel, skriver fosterdatter (14). Ørjan Deisz

Debattinnlegg

Fosterdatter (14 år)

De aller fleste har et forhold til uttrykket stakkars. Det brukes gjerne om en søt liten baby eller en valp. Ikke nødvendigvis fordi vi synes synd på dem, men fordi de er så små og søte – ja, og litt hjelpeløse også da.

Når noen sier «stakkars deg» til meg, føler jeg det er fordi de synes synd på meg.

Jeg er helt i begynnelsen av tenårene, men tydeligvis er jeg ikke som alle andre tenåringer. I alle fall føles det ofte ikke slik av reaksjonene jeg kan få fra omgivelsene når jeg forteller hvordan min livssituasjon er.

Ja, jeg er fosterbarn, men først og fremst er jeg tenåring, med alt hva det innebærer. Jeg trenger ikke at noen synes synd på meg, jeg har det ganske bra.

Jeg velger å tenke på følgende måte: Det er mange ulike måter en familie er organisert på i dag. Du har de som kun har én forelder, du har de som lever med foreldre med delt omsorg, og du har de barna som er adoptert fra et annet land.

De sistnevnte er gjerne bortadoptert fordi foreldrene deres ikke hadde mulighet til å oppfostre dem. Man tenker ikke automatisk «stakkars» om denne gruppen. Kanskje tenker man at de ble reddet. Hvorfor er det da mer «stakkars» med meg? Det kan jo være at jeg også ble «reddet» fra noe.

Når jeg forteller om min situasjon til nye mennesker, får jeg alltid den samme kommentaren: «Stakkars deg». Så endrer de ansiktsuttrykk, som om jeg led av en uhelbredelig sykdom. Det gjør jeg jo ikke.

Det jeg derimot «lider» av, er å komme fra det barnevernet gjerne vil kalle en dysfunksjonell familie.

«Dys» i denne sammenhengen betyr skadet, altså skadet fungering. En dysfunksjonell familie er en familie som har problemer med måten de samhandler på. Dette gjør at de får vanskeligheter med å fungere sammen. Det var det som var tilfellet for min familie, og derfor besluttet barnevernet at jeg måtte flytte til en fosterfamilie.

Det er ikke automatisk synd i meg av den grunn.

Skal jeg være helt ærlig, så føler jeg meg faktisk heldig som får slippe å vokse opp i en dysfunksjonell familie. Det er tøft.

Det jeg derimot synes er vanskelig, er å måtte forklare om og om igjen at jeg har det veldig bra, selv om jeg ikke bor med mine biologiske foreldre.

I den senere tid har det vært en del i nyhetene om den 17-årige jenten som ble drept på Sørlandssenteret av en 15 år gammel barnevernsjente. I tillegg fikk vi nylig høre om Alma på 14 år som ble drept av en gutt på samme alder. Også han var under barnevernet sin omsorg.

Jeg tror at mye av grunnen til at folk reagerer som de gjør, er medias dekning av barnevernssaker. Hvor ofte hører vi om alle dem det har gått bra med under barnevernets omsorg, i forhold til alle de gangene det ikke går så bra?

Mange blir faktisk reddet av barnevernet. Jeg mener mediene må fortelle disse historiene også.

Les også

Vern barnet, ikke foreldrene: - Det var umenneskelig tøft, grusomt og vondt, å se dem ta babyen min fra meg. Men hovedpersonen var ikke meg.

Barnevernet går ikke bare inn i en familie og stjeler barn. Dersom de finner ut at det er best å flytte barna til en annen familie, så er det mange vurderinger og ulike tiltak som har vært prøvd for å hjelpe barna der de er. Det er ikke alltid det hjelper med tiltak hjemme, og da er det flott at vi har et barnevern som taler barnas sak.

Jeg ble ikke flyttet til en familie som var fremmed for meg, jeg kom til dem som hadde hatt meg på besøk i helger fra jeg var to år gammel. Dette gjorde det enklere for meg. I tillegg til fosterfamilien har jeg stor familie på en annen kant av landet. Jeg har alltid feiret høytider og andre merkedager hos dem, og det gjør jeg fremdeles.

Jeg har en fin familie som jeg er veldig glad i, og jeg vet at de er glad i meg. Det er bare det at jeg ikke kan bo med mine egne foreldre.

Jeg har et sterkt ønske om at folk slutter å synes synd på meg. Det oppleves faktisk verre at jeg må forklare hvordan ting henger sammen, enn at jeg bor i fosterhjem.

Da jeg bodde hjemme, var det aldri noen som ga uttrykk for at de syntes synd på meg, og da var det mange som burde visst og visste at jeg ikke hadde det så greit hjemme. Aldri kom det noen og spurte hvordan jeg hadde det. Men nå når jeg faktisk har det bra, er folk plutselig veldig opptatt av hvordan jeg har det.

Min oppfordring til dere som går rundt og synes synd på fosterbarn er: Slutt å anta at de ikke har det bra, og vær takknemlig for at vi i Norge har noe som heter barnevern.

Bergens Tidende kjenner skribentens identitet og historie.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg