«Alle» visste om overgrepene

DEBATT: Overgriperen var for populær til å bli konfrontert.

MISBRUKT SOM 15-ÅRING: Innsenderen skriver at han møtte igjen overgriperen nylig, 35 år etter overgrepet. «Noen iskalde sekunder så jeg overgriperen rett inn i øynene», skriver mannen. ILLUSTRASJON: SHUTTERSTOCK/NTB SCANPIX

Debattinnlegg

Anonym (50)

Artikkelserien til Bergens Tidende «De ødelagte» om misbrukte barn og ungdom har tatt nattesøvnen fra meg. I dag er jeg en voksen mann som har mye å være glad for. Stort sett fungerer jeg bra i hverdagen, men alt er ikke slik det burde være.

Jeg mangler evnen til å gi og ta imot nærhet og ubetinget kjærlighet, og har i tillegg et uforholdsmessig stort behov for anerkjennelse.

Nå har jeg forsonet meg med misbruket jeg opplevde som 15-åring, og jeg vet at det ikke var min feil. Jeg trodde at «ting skulle ordne seg» etter hvert som tiden gikk. Nå er jeg plutselig over 50 år og venter fortsatt på at alt skal ordne seg.

Jeg var aktiv i et av byens liberale «gladkristne» miljøer da jeg var ung. Alle visste at en av de mest populære lederne «hadde sine greier». Natten 16. mai da jeg var 15 år, var det min tur til å bli lurt og manipulert av denne mannen.

I en mørk smørje av porno, frelse, begjær og synd holdt han meg i et fast grep. Jeg trenger ikke å servere detaljene, men det var ganske brutalt og en totalt ukjent verden for en så ung gutt.

Mange av dere tok den gang parti med den populære mannen. Det gjorde vondt, men det er enda verre at noen av dere fremdeles inviterer ham hjem til stuene deres etter alle disse årene.

Jeg bebreider ingen andre enn meg selv, men jeg tror alle de som stilltiende aksepterte, bidro til at oppoverbakkene ble så bratte. Dere som visste om overgrepene, men som verken sa eller gjorde noe.

Les også

Det ble varslet om omsorgssvikt i årevis. Nå krever søstrene millionerstatning.

For noen uker siden var jeg utenbys. Da gikk jeg plutselig rett på mannen som har tatt så stor plass i livet mitt – akkurat litt for seint til å vike unna.

Tiden leger mange sår, men ikke alle. Noen iskalde sekunder så jeg overgriperen rett inn i øynene – den gamle mannen holdt blikket noen absurde sekunder før han bestemte seg for å se en annen vei. Jeg var bare en ukjent mann.

En ingenting, som ikke angikk ham.

Jeg fant et hjørne, og sto der en stund. Etter hvert kom jeg meg videre, og dagen gikk som vanlig. Men da jeg endelig fikk «fri», tok ubalansen tak i sjelen min.
I alle år har han til stadighet vært inne i hodet mitt. Kanskje var det bra at han så meg etter så mange år? Da jeg så den patetiske, gamle mannen skjønte jeg at det ikke er jeg som er «ingenting», men han og alle tingene som skjedde.

Det er tungt å tenke på hvor mye den ene natten 16. mai har påvirket meg. Hvor dypt såret har vært. Jeg var bare 15 år da det skjedde, men jeg trodde jeg var voksen og skulle påta meg ansvaret. Det var jo det han sa jeg skulle gjøre.

Les også

Dunk, dunk. Den lette bankingen i veggen var søstrenes hemmelige signal.

Jeg har mistet troen på å få en slags oppreisning, og vet egentlig ikke heller hva det skulle være. Jeg vet heller ikke hvorfor jeg skriver dette. Kanskje er det mest for min egen del, men kanskje også noen andre får satt ting litt i perspektiv.

Til dere som sier «det går nok over». Det er nettopp det ofrene later som at det gjør. Det er det vi febrilsk prøver å vise omverdenen. Vi gjør det for at det skal bli enklere for dere, og at dere skal tro vi er sterke. Men sannheten er ikke slik. Vi gråter i det stille, og verst av alt, vi avviser de som blir glade i oss og som vil vise oss sin kjærlighet.

Til dere som vet om ting som skjer i «lukkede» miljøer, men unngår temaet, dere som prøver å redusere skadeomfanget eller skåne miljøet, dere som tror det er best å feie ting under teppet: Dere tar feil. Det er dere som gjør oppoverbakken nærmest umulig å forsere.

Kan vi ikke bare si at nok er nok? Har ikke overgriperen fått ødelagt nok nå? Det finnes ikke tilgivelse når en voksen mann bruker tissen sin på et ungt menneske, bare smerte. La overgriperen ta denne smerten selv. La ham seile sin egen sjø.

Og til deg som har opplevd noe av det samme, til deg som tenker at du må løse det på egen hånd: Det er ingen god idé, og det tar fryktelig lang tid.

Til deg som svømmer motstrøms og kjenner at det er dypt: Gjør deg selv en tjeneste, ikke bruk livet på å traske rundt med all bagasjen, den forsvinner aldri.

Tenk på bagasjen som en ryggsekk full av finkornet sand. Lager du et lite hull, så renner vekten sakte, men sikkert ut mens du går.

Ryggsekken vil alltid være der, men til slutt er den tom og uten vekt.

BT kjenner innsenders identitet.