Duften av barndommens jul

Jeg savner barndommens bekymringsløse jul.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Denne artikkelen er over tre år gammel

Jeg lukker øynene, kommer inn døren til mamma og pappa. Det er julaften, og hele familien er samlet. Sølvguttene er på radioen, besteforeldrene er på besøk og huset er pyntet til jul. Pappa har ordnet med pinnekjøttet, og både potet og kålrotstappen er gjort klar. I kjøleskapet står multekremen, laget av bær fra mammas hjemplass.

• Les alle tekstene i «Historier om fattigdom»-serien.

Når jeg lukker øynene, ser jeg for meg de nystrøkne julegardinene som mamma hengte opp hver jul. Jeg listet meg inn på det lille rommet innenfor soverommet til foreldrene mine, der gavene var gjemt. Det var barndommens julemagi. En julaften fikk jeg et fotoapparat i julegave. Gleden for en elleveåring var stor.

I dag er jeg 45 år og uføretrygdet. Det er få dager igjen til jul, og de siste feiringene har ikke vært slik jeg hadde drømt om. Jeg bor i en leilighet på 20 kvadratmeter på Løvstakken. Når man lever fra hånd til munn, blir julen annerledes enn før. Jeg tenker mye på hvordan det vil bli i år.

Bergen er fylt med julestemning, Festplassen pyntet med lys for å trekke til seg kjøpelystne kunder. Man kan se at mange faste tiggere har trukket sørover for vinteren, og blitt erstattet med veldedighetstiggere. Jeg går ofte forbi og ser nok ut som en rik person, som ikke ofrer de fattige og ensomme en tanke.

For vi må jo tenke på dem som gruer seg til jul. Jo takk, jeg gruer meg også til jul!

Da jeg ble mamma som 27-åring, tenkte jeg at dette blir bra. Jeg skulle klare meg som alenemor, og gjøre det min mor og far gjorde hver jul da vi var små. Jeg skulle lage de mest fantastiske adventsstunder og juleminner til den lille skapningen.

Det første året var julekalenderen hennes fylt med aktiviteter. Vi perlet hjerter, jeg kjøpte bøker og leste høyt for henne. I noen luker var det godteri på lørdager. Jeg kjøpte en julekrybbe. Krybben kom på plass første søndag i advent, på julaften kom Jesusbarnet.

Dette ble fine tradisjoner.

Les også

Hvorfor har hun hund når hun er så fattig?

Julen 2017 hadde regningene hopet seg opp. Inkassovarslene var flere enn julekortene, men jeg ville gi datteren min en fin jul. Jeg fant et billig, lite juletre på Plantasjen og kjøpte gaver på kreditt. Da datteren min dro på treningsleir i romjulen, ble det tomatsuppe på meg resten av julen.

Året etter økte husleien, og julebudsjettet ble strammere enn noen gang. I år har vi ikke råd til julegaver, måtte jeg fortelle datteren min. «Det går bra, mamma, det er ikke så viktig», svarte hun, men jeg vet hun ikke mente det.

Heldigvis fikk vi hjelp av anonyme «engler». Noen ga oss gratis julemiddag på hotell. Det var fint, bortsett fra at de plasserte alle fattige ved et langbord. Vi kunne ha ønsket å sitte for oss selv, i stedet for å snakke med vilt fremmede.

Mange har sagt til meg at «det er jo bare noen dager, så er det hverdag igjen». Men julen har allerede vart i månedsvis. Siden september har vi blitt påminnet om at det snart er jul.

Og når høytiden er over, hva skal du fortelle når klassekameratene spør deg hva du fikk til jul? Vil du fortelle om strikkede sokker fra tante og praktiske klær fra mamma til en venn som har fått ny Mac?

Min datter er nå flyttet til Nord-Norge for å studere og skal feire jul med familien der oppe. Jeg har ikke råd til billett, så mest sannsynlig blir jeg alene her.

Jeg savner barndommens bekymringsløse jul. Selv om ribben og multekremen står på bordet, hviler det en skygge over julegleden: Alle utgiftene som lurer under overflaten.

Jeg vet at julen aldri vil bli som i barndommen. Men jeg lukker øynene, henter frem minnene og håper på det beste for fremtiden.

BT kjenner kvinnens identitet.