Skolen er i ferd med å bli den viktigste bidragsyteren til forskjellssamfunnet

Det er ikke elevene som i dag vender skolen ryggen som skal tilpasse seg skolen. Skolen skal tilpasse seg dem.

DÅRLIG: For de elevene som tilbringer time etter time på skolen uten å forstå hva undervisningen handler om, som har lite å bidra med når klassen har gruppearbeid og som ikke behersker fremføringens krevende kunst, fungerer skolen dårlig, skriver innsender. Scanpix

Debattinnlegg

Svein Rognaldsen
Pensjonert lektor, førsteamanuensis og forfatter

En femtedel av elevene forlater ungdomsskolen uten å ha tilegnet seg det de trenger for å kunne gjennomføre videregående opplæring. En fjerdedel fullfører ikke den videregående skolen, og et økende antall unge banker på døren til NAV, utstyrt med diagnoser som kan kobles til det de erfarte på skolen: De er dumme, mangler evnen til å lære og preget av maktesløshet, formålsløshet og utenforskap. Det har blitt stadig tydeligere at skolen har store utfordringer.

Etter å ha fulgt skolen på nært hold, først som lærer, siden som medansvarlig for universitetets lærerutdanning, mener jeg dette først og fremst er et resultat av at politikerne lenge har vært mer opptatt av skolen som virkemiddel for økonomisk vekst, enn visjonen om tilpasset opplæring. Dette er en utvikling som for alvor skjøt fart etter at skolen på 1990-tallet ble kritisert for å legge for liten vekt på kunnskaper i de fagene som var spesielt viktige for næringslivet.

Svein Rognaldsen Privat

Resultatet var en omfattende reformvirksomhet, med Arbeiderpartiets skolestatsråd som den viktigste pådriveren. Han tvang skolen inn i et mønster med målstyrende læreplaner, og pådyttet lærere og elever et innhold dominert av akademiske fag- og danningsidealer. Dette ble fulgt opp av Høyre, som fikk etablert et finmasket styrings- og vurderingssystem som beskriver, veier og rangerer elever, lærere og skoler ut fra den verdien de har.

Dette opplegget har fungert rimelig bra for elever som hele tiden havner på toppen av karakterskalaen, og de som er så heldige å ha lærere som klarer å presentere lærestoffet på måter som gir mening – både for det livet elevene lever her og nå, og for fremtiden.

Men for de elevene som tilbringer time etter time på skolen uten å forstå hva undervisningen handler om, som har lite å bidra med når klassen har gruppearbeid og som ikke behersker fremføringens krevende kunst, fungerer dette dårlig.

Når disse i tillegg, gjennom skolens sorterings- og rangeringssystem, hele tiden får vite at de ikke strekker til, er det ikke rart de gir opp. Dermed mislykkes skolen med tanke på det som er (var?) skolens grunnpilar: Å ivareta den enkelte elevs sosiale og emosjonelle behov. Dermed er skolen også i ferd med å bli den viktigste bidragsyteren til det forskjellssamfunnet som nå vokser frem.

Skolen har lenge blitt kritisert for at ambisiøse læreplaner og et rigid vurderingssystem tvinger lærerne til å bruke mer tid på formidling og vurdering, enn på elevenes læring.

Les også

Hvorfor hjelper vi ikke guttene som sliter i skolen?

Resultatet er at pugg og terping på detaljer har blitt viktigere enn forståelse og anvendelse. Dette har myndighetene forsøkt å bøte på via en rekke forsøk og reformer (her er Norge helt på topp i verden), uten at dette har vært spesielt vellykket. Det gjelder både for læringsresultater i de «viktige» skolefagene, der situasjonen stort sett er slik den var da det første PISA-sjokket kom i år 2000, og særlig for visjonen om tilpasset opplæring og målsettingen om at skolen skal bidra til sosial utjevning. Hva gikk galt?

Stoltebergutvalgets rapport om skolens «gutteproblem» illustrerer noe av det dette handler om. Bortsett fra forsiktige antydninger om at skolen kanskje er blitt for teoretisk for mange gutter, forteller også denne rapporten at ekspertene myndighetene mener vet mest om det dette handler om, er uenige både om «diagnose» og «behandling».

Dermed kan skolebyråkrater og skolepolitikere plukke det de liker fra det mylderet av ulike synspunkter og forslag til endringer som foreligger.

Dette kommer tydelig frem i forarbeidene til læreplanene som nå er ute på høring. Her heter det blant annet at skolen skal bidra til læring, utvikling, mestring og inkludering på elevenes premisser. Men dette skal fortsatt foregå innenfor rammen av de kunnskaps- og danningsidealene som universitetsfagene representerer. All erfaring viser at dette fungerer dårlig for elever med praktiske interesser, for elever som lærer lite via de undervisningsmetodene som dominerer i dagens skole og for de elevene som hele tiden havner på bunnen av karakterskalaen.

Les også

Stoppeklokken går. Utviklingen består.

Lærerne har lenge kritisert læreplanene for å være for ambisiøse og for å inneholde for mange kompetansemål. Ved å redusere antall mål og ved å presisere at undervisningen først og fremst skal bidra til det som kalles dybdekunnskap, har myndighetene forsøkt å rette på dette.

Det elevene skal lære, er imidlertid beskrevet på en slik måte at lærerne fortsatt vil ha store problemer med å navigere i det tåkelandskapet som læreplanene er et godt eksempel på. Dermed er det fare for at jaget etter de beste karakterene fortsatt kommer til å bestemmer både innholdet i, og formen på, undervisningen.

Slik jeg ser det, er det ikke de elevene som i dag vender skolen ryggen som skal tilpasse seg skolen, men skolen som skal tilpasse seg elevene. For å få til dette, må myndighetene se at det finnes andre veier til innsikt, demokratisk dannelse, empati, handlingskompetanse og livsmestring, enn via de bleike og ofte blodløse kopiene av universitetsfagene som skolen er pålagt å formidle.

Dyktige lærere vet hva dette handler om: Det går godt an å drive avansert, teoretisk undervisning basert på det elevene erfarer og er opptatt av, og samtidig ivareta høyt prioriterte kompetansemål som det å lære å lære, lære å undre seg, være sosial, ta initiativ og handle. Da kan ikke myndighetene samtidig satse på et vurderingsopplegg som bygger på tanken om at alle elever har samme forutsetninger og behov, at alle lærer på samme måte og at alle har vilje og evne til å tilpasser seg det dette opplegget handler om.

Fordi politikerne ikke klarer eller ikke er villige til å bestemme hvilke oppgaver skolen skal prioritere, er det fare for at de ulike intensjonene som ligger til grunn for arbeidet med å fornye skolens innhold, slår hverandre i hjel. Det gjelder visjonen om at skolen skal bidra til å løse de store utfordringene som samfunnet vårt står overfor, men særlig visjonen om at «alle skal med». Da kan ikke myndighetene fortsette å flikke på et system som diskriminerer et stadig økende antall elever.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg