Jeg er den evige ringevikaren

Å, Bergen, jeg vil ha jobb!

Publisert Publisert

NYTTÅRSØNSKE: Alt jeg drømmer om, er en fast jobb og et hus jeg eier, skriver firebarnsmoren Khitam Soliman. Hun ønsker ikke å bli avbildet med ansiktet sitt i avisen av hensyn til barna. Foto: Bård Bøe

Debattinnlegg

  • Khitam Soliman
    Bergen

De siste årene har jeg sendt omtrent 500 jobbsøknader. Bare to ganger er jeg blitt innkalt til intervju.

Jeg er den kandidaten som velges bort fra søknadsbunken. Om det er mitt fremmede navn? Hijaben min? Norsken min? En blanding av alt dette? Det vet jeg ikke.

Jeg har bodd i Bergen i ti år. Jeg er fattig, fordi jeg ikke får jobb.

Når jeg sender en søknad, teller jeg dagene og håper på svar. Når jeg får avslag, skriver jeg mail. Med stor klump i halsen spør jeg: Hva mangler jeg av kvalifikasjoner?

Ofte får jeg ikke svar. Klumpen blir enda større.

Les også

Alenemor i Bergen: Ingen vet at jeg er fattig

På CV-en min står det «bachelor i engelsk fra Jerusalem». Utdanningen min er godkjent i Norge. Fra Norge har jeg et årsstudium i pedagogikk, men jeg får aldri lærerjobb. Jeg har alltid vært lærerassistenten med en ringevikar-kontrakt.

Ansatte kommer og ansatte går, mens jeg står og ser på.

På tidligere arbeidsplasser i Bergen var matpausene en belastning. Det eneste temaet kollegaene mine var interessert i å snakke med meg om, var religionen min:

Hvorfor faster dere? Hvordan ville mannen din reagert om du tok av hijaben?

  • Les alle tekstene i «Historier om fattigdom»-serien.

Jeg orket ikke å svare på disse spørsmålene hver dag på jobb. Derfor satte jeg meg alene i pausene. Jeg ble ikke sett på som en person, men som representant for en religion.

Jeg vil jobbe, ikke misjonere. Selv om jeg bærer hijab, er jeg overhodet ikke interessert i å snakke om islam i arbeidstiden.

Men på skolen jeg har jobbet siste året, trives jeg mye bedre! Skolen ligger i et område der mange har innvandrerbakgrunn. De ansatte på skolen har bedre kjennskap til mangfold og har flerkulturell kompetanse.

PÅ JOBBJAKT: Ansatte kommer og ansatte går, mens jeg står og ser på, skriver Khitam Soliman. Foto: Bård Bøe

Mannen min og jeg leier en leilighet på 75 kvadratmeter. Våre fire gutter sover på samme rom. Hver gang vi går til banken for å søke om boliglån, får vi avslag. Vi tjener ikke nok.

Min store drøm er å ha et koselig hus. 90 kvadratmeter holder. Passe størrelse på soverom til mine fire barn. Et fint og hyggelig kjøkken. En liten balkong og hage. Der vil jeg ha et epletre.

I hagen til huset der jeg vokste opp i Palestina, hadde vi mange frukttrær – fersken, sitron, appelsin, druer og hvite og røde morbær. Etter at jeg flyttet til Norge, har jeg lært å drømme fornuftig. Slike trær kan jeg ikke ha i bergensværet.

Les også

Innvandrer: – Norge har en form for fattigdom som ikke handler om penger

Å Bergen, jeg vil ha jobb! For tre år siden fikk jeg en depresjon, fordi jeg ikke finner jobb.

Når jeg leser kommentarfelt i sosiale medium, ser jeg mange skrive «pakk kofferten og dra tilbake om du ikke er fornøyd». Jeg har faktisk gjort det. Jeg pakket kofferten i 2016, tok med barna mine og reiste tilbake til Beit Hanina, en bydel i Øst-Jerusalem.

Det gikk bare noen få uker, så skjønte jeg at Beit Hanina ikke var mitt hjem lengre. Mitt hjem er der hvor barna mine kan ha det bra og trygt. Vi reiste hjem til Bergen igjen. Jeg bestemte meg for å overvinne depresjonen og begynte å lete etter jobb. Igjen.

Det er desember, og snart jul igjen. Jeg er fremdeles assistenten og ringevikaren, men denne måneden betaler jeg halv skatt. Da skal jeg gjøre det jeg har lovet barna mine: Vi skal på kino og spise på restaurant.

Det blir enten McDonald’s eller Dalia kebab. Restaurantbudsjettet vårt er på 500 kr for familien på seks personer. Det er det vi har råd til.

Snart er det nyttår. Alt jeg drømmer om, er en fast jobb og et hus jeg eier.

Serien «Historier om fattigdom» er et samarbeid mellom BT og SUJO (Senter for undersøkende journalistikk).

Publisert
  1. «Unik og autentisk»

  2. Monika sto frem med sin egen historie om fattigdom. Torsdag fikk hun pris.

  3. Professor: – Dette er det beste tiltaket mot fattigdom

  4. – Økt oljerikdom har gitt større forskjeller

  5. – Heile bygda stilte opp for å hjelpe

  6. – Jeg går ved siden av deg, men du ser meg ikke. Jeg er den usynlige mann.

Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.
Bli abonnent

Les mer om dette temaet

  1. – Nå trenger vi et fattigdomsbrøl!

  2. Fattigdommen i Bergen øker. – Den sosiale ulikheten er ekstremt stor.

  3. – Derfor starter BT en serie om fattigdom

  4. – Jeg pantet flasker for å få råd til min sønns bursdag

BT anbefaler

Da kassen var tom, tok stamgjestene grep

Tøffe tider i fødelandet Argentina tvang Arne Bergsvik og familien til å ta et drastisk valg.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg
  1. Historier om fattigdom
  2. Bergen
  3. Jobb
  4. Hijab
  5. Jerusalem