Kode-direktøren: Norsk museumsdrift er i krise

Det er farlig for legitimiteten til politikken om det kun er landets hovedstad som er relevant for staten, storting og regjering, skriver Petter Snare.

SLÅR ALARM: Regjeringen driver snorklipping for et tak som lekker, skriver Kode-direktør Petter Snare. Geir Martin Strande (arkiv)

Debattinnlegg

Petter Snare
Direktør ved Kode kunstmuseer og komponisthjem

Regjeringen ønsker å sende det norske museumstoget vekk fra Oslo S, for deretter å fjerne skinnegangen gjennom en fundamental endring av Norsk museumslandskap. Kulturministerens uttalte vilje er å overføre så mye som mulig av Kultur-Norge til de nye regionene. Dette vil for alltid endre et landskap som regjeringen kanskje ikke klarer å skue, der det ligger på andre siden av Tryvann.

Regionreformen har to grunnleggende svakheter. Det finnes i dag på langt nær nok penger til drift i norsk museumssektor. Og hvis staten kun skal ha ansvaret for en håndfull fullfinansierte institusjoner i Oslo, kommer regjeringens kulturelle nærsynthet bare til å forsterkes.

Les også

Kode ba om en fordobling av driftsmidlene. – Krisen er blitt verre, ifølge direktøren. Men regjeringen sier nei.

Det er farlig for legitimiteten til politikken om det kun er landets hovedstad som er relevant for staten, storting og regjering.

Driftsbevilgningen av norsk museumssektor står stille. Den har stått helt stille i mange år. Den gjennomsnittlige veksten for driftsbevilgningene til museene utenfor Oslo i 2020 er på 2,7 prosent (i Oslo er den på cirka 50 prosent). Regjeringen selv antar en lønnsvekst på 3,6 prosent. Årets forslag til bevilgning er for de fleste museer en reell nedskjæring.

Les også

Debatt: Høyre må ta ansvar for Kode

Det blir stadig fremhevet at det blir gitt investeringsmidler til museene – og det stemmer. I 2020 er det foreslått 190 millioner til kulturformål i det ganske land utenfor Oslo. Men vi som er museer lever verken for, eller av, investeringer i nybygg eller vedlikehold av utslitte lokaler.

Vi som driver museer lever for, og av, å vise kultur, kunst og historie til alle i Norge – de som bor her, de som vil komme hit og de som vil besøke oss. Og denne muligheten blir fratatt oss når alt går på sparebluss og halv åtte.

Museene forvalter millioner av gjenstander, tusenvis av bygninger, millioner av foto. Men vi kan ikke få vist det. Det er rett og slett fortvilende. Norge har en museumspolitikk som bokstavelig talt forviser historien til et liv i mørke. Det er ikke der, i uegnede magasiner, historien om Norge fortelles. Den fortelles ute blant folk, der vi kan formidle, inkludere og være levende institusjoner som gir tilbake mer enn vi får. Men vi opplever å bli tvangsspart til fant.

Les også

BT mener: Her står nasjonale verdier på spill

Museene må selvsagt, som alle andre, omstille seg. Vi må ha større egeninntekter, og vi skal tilpasse driften til en ny virkelighet. Vi gjør vårt beste. Men selv om vi skal og må bli bedre, så må det finnes handlingsrom til å gjøre kloke grep. Slik det er nå, må museene ofte vise desennium gamle utstillinger. Vi har ikke råd til å tilpasse utstillingene til nye og yngre publikumsgrupper, til publikum med annen erfaringsbakgrunn – vi har ikke midler til å prøve og feile eller utvikle ny kompetanse.

Det er med museene, som med alle andre – vi må i fellesskap kunne lære av hverandre. Men når alle er henvist til å spare, og spare mer og si opp flere hvert eneste år – da er det aldri penger til å bli bedre, mer effektive, mer inntektsbringende eller til å omstille driften.

Hvis museene ikke får driftsmidler som er til å leve av, og med, er vi for alltid henvist til å løpe etter statlige investeringsmidler – istedenfor å kunne være i forkant. Det hadde blitt billigere for skattebetalerne og bedre for publikum. Et museum blir ikke bedre av å investere i å tette tak som lekker, men de blir i beste fall litt mindre forfalne og muggbefengte.

Museumsreformen legger opp til at regionene skal ta større ansvar for driften av museumslandskapet. Dette er et forslag som er blitt møtt med sjeldent lav entusiasme fra den norske kultursektoren.

Les også

Kommunen må finne nye lokaler for rundt 40 Kode-ansatte

Kultursektorens misnøye med forslaget er det gode grunner til. Det har, innenfor fylkeskommunens økonomi, ikke vært rammer til å prioritere kultur. Dette er kanskje forståelig. Det er ingen som har tapt et valg på ikke å gi økte bevilgninger til et museum. Og i prioriteringer mellom helse, utdanning, rassikring og bompenger vil kultur alltid tape.

Nettopp derfor er det så viktig at kulturen i alminnelighet, og museene i særdeleshet, forblir, i alle fall delvis, statens ansvar.

Kunst og kultur er dannelse og et sivilisasjonsprosjekt. Museene forvalter menneskehetens arv – og er nærmest vår eneste mulighet til å bli minnet på fortidens feil. At regjeringen ikke synes at det er en oppgave verdt statens omsorg, er forstemmende.

Så kan man selvfølgelig si at staten tar ansvar gjennom regionene. Det er en lek med ord. Hvis det var meningen, så kan man overføre alle statens oppgaver til regionene, men slik er det selvsagt ikke.

Det er umulig at en overføring kan rette opp i den enorme skjevfordelingen i norsk museumssektor. Av bevilgningene på 2,1 milliarder den mottar i 2020 går én milliard til tre museer i Oslo. De øvrige 58 må greie seg med resten. Ni museer i Hordaland får til sammenlikning 122 millioner, marginale 12 prosent av Oslo-museene.

Les også

– Årets store Munch-utstilling tar deg med på en emosjonell berg-og-dal-bane

Det er ikke urimelig at Nasjonalmuseene får mer enn regionene. Men det må være måte på. Kostnadene i regionene er oftere høyre, museene har langt større utstrekning. Der nasjonalmuseet for alle praktiske formål har ett bygg, har Kode syv – som alle driftes som museum.

Men denne uforståelige skjevfordelingen har et større perspektiv enn bare det finansielle. Det er en signaleffekt her. Det er en fortelling om hvordan nasjonens kultur skal leses – og mesteparten av den skjedde faktisk ikke i Oslo. Det er en historie om hvem som skal eie fortellingen, og om et Norge som fellesskap, som har ansvaret for den. Tas beslutningen ved Konges bord, så er det noe annet enn det som skjer rundt et laminatbord i en fylkeskomité.

Norsk museumsdrift er i krise – det løses ikke ved utredninger, småinvesteringer i distriktene eller ved å bruke disse små, men essensielle institusjonene som ludobrikker i et politisk spill. Museene må gis rammevilkår som er til å leve av. Så slapp man kanskje i fremtiden snorklipping for et lekk tak.