Hva er det med påsken?

KRONIKK: Vi står ved inngangen til påsken og skal igjen høre fortellingen som mer enn noen annen har formet ettertiden.

GIR SVAR: Hva betyr påsken? Svaret står skrevet over altertavlen i Mariakirken her i Bergen, skriver biskop Nordhaug i denne kronikken. Leif Gullstein (arkiv)

  • Halvor Nordhaug
    Biskop i Bjørgvin

De åtte dagene fra palmesøndag til påskemorgen for snart 2000 år siden er selve den kristne grunnfortellingen. Men hva betyr den? Mens julen er lys og vennlig og handler om et barn som blir født, så handler påsken om lidelse og død og en ubegripelig oppstandelse, full av kontraster og mysterier.

Men det er påsken som er selve Høytiden i kirkeåret. På grunn av påsken ble den kristne helligdagen flyttet fra jødenes sabbat på lørdag til festen for Jesu oppstandelse på søndag; og hver eneste søndag året gjennom er i grunnen en reprise på påsken der vi minnes Jesu død og feirer hans oppstandelse. Så ble da også påskeuken feiret helt fra begynnelsen av i kirkens historie, mens julen ikke ble markert før en gang ut på 300-tallet.

Men hvorfor skjedde dette dramaet? Hvorfor døde Jesus? På det ytre plan er spørsmålet enkelt å besvare: Jesus blir dømt til døden av romerne, anført av landshøvdingen Pilatus. Han er ikke opptatt av teologi, men av ro og orden, og lar seg derfor bevege av at jødene anklager Jesus for gudsbespottelse. Folkemengden er i opprør, og det er intet romerne frykter mer enn det.

Matteusevangeliet forteller: «Da Pilatus så at han ingen vei kom, og at uroen bare økte, tok han vann og vasket hendene mens mengden så på. Han sa: ‘Jeg er uskyldig i denne manns blod. Dette blir deres sak.’ Og hele forsamlingen svarte: ‘La hans blod komme over oss og våre barn.’»

Her kan det virke som om jødene i Jerusalem tar på seg ansvaret for Jesu død. Disse ordene har derfor fått en tung og mørk etterklang i kristenhetens historie gjennom overgrep mot jødene fra kirkens side. Antisemittismen har mange kilder, men en hovedanklage mot det jødiske folket har vært at det var de som drepte Guds Sønn. Det er en tragisk arv i kirkens historie som vi stadig på nytt må bekjenne, og gjøre opp for i handling.

Les også

Randi Førsund: «Den norske kyrkja har berre batteri til ein kveld i året, julaftan»

Samlet sett er det imidlertid ingen tvil om at bibeltekstene ikke plasserer ansvaret for Jesu død hos jødene. Den har en dypere begrunnelse. Årsaken er ikke å finne hos dem som var aktører på scenen i Jerusalem for nesten 2000 år siden, men hos hele menneskeheten gjennom alle tider. Den egentlige grunnen til Jesu død er slektens opprør mot Gud, livets skaper.

Slik påskefortellingen er bygget opp i alle de fire evangeliene, har egentlig både jødene og Pilatus liten betydning. De handler nærmest som marionetter, mens det er Gud selv som trekker i trådene. Se bare hvordan Jesus ifølge Lukasevangeliet forklarer hvorfor alt dette må skje: «Se, vi går opp til Jerusalem, og alt det som profetene har skrevet om Menneskesønnen, skal gå i oppfyllelse.»

Her er altså regien allerede lagt på forhånd av profetene i Det gamle testamente, og dermed av Gud selv.

Ett av de profetordene som Jesus sikter til her, er hentet fra profeten Jesaja: «Sannelig, våre sykdommer tok han på seg, og våre smerter bar han. Vi trodde han var blitt rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre overtredelser og knust for våre misgjerninger. Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, ved hans sår har vi fått legedom.»

Jesus er den som er «såret for våre overtredelser». Han dør på grunn av vår synd: vårt alles svik mot kjærligheten til Gud og til hverandre. Synd er et mørkt og tungt ord, men beskriver det ikke en sannhet, slik verden ser ut?

Helt i begynnelsen av Bibelen møter vi fortellingen om det såkalte «syndefallet». Den er påskens motfortelling, og uten den blir påsken ikke til å begripe. «Syndefallet» er en mytisk, men likevel på sitt vis en sann beretning om hvordan de første menneskene på jorden, Adam og Eva, gjør opprør mot Gud og derfor vises ut av den paradisiske Edens hage. Så blir de henvist til å leve «øst for Eden». Her skjer det første mord da Kain slår i hjel sin bror Abel, og slik har historien fortsatt. Øst for Eden er stedet vi alle er satt, uten det åpne fellesskapet med Gud og med hverandre som vi er skapt til.

DEN STØRSTE: Påsken er høytiden fremfor noen i kirkeåret, skriver biskop Halvor Nordhaug. Elias Dahlen (arkiv)

Hemmeligheten med korset er at der går Jesus inn i vårt sted: «øst for Eden». Det kommer til uttrykk idet han roper ut: «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» 1500 år senere kaller Martin Luther det som her skjer for «det salige byttet». Guds Sønn tar vår plass som gudsforlatte mennesker; mens vi som er de gudsforlatte får ta hans plass som Guds sønner og døtre. Veien inn igjen til Edens hage er åpnet.

Alt som skjer langfredag, skjer for vår skyld – og det i dobbel mening: Det er vår skyld at Jesus må dø, og det er for vår skyld og til vår redning at han dør.

Påskefortellingen tar et utgangspunkt som provoserer: Med oss er ikke alt i orden. Mye er godt, men vi lider av en grunnskade. Vi er syndere og har bommet på målet for våre liv: kjærligheten, og vi kan ikke ved egen hjelp finne veien tilbake til Eden, til Gud.

Ifølge Johannesevangeliet dør Jesus med disse ordene: «Det er fullbrakt». Også det provoserer, fordi han sier at alt som skal gjøres nå er gjort, og det uten vår medvirkning. Vi forventer at vi selv skal skape oss det gode livet, og et stykke på vei kan vi jo det. Men det helt avgjørende, fellesskapet med Gud og det evige livet, det har vi tapt, og nå kan det bare bli gitt oss gjennom troen og dåpen. Der er vi bare mottakere.

Påskefortellingen er grunnleggende demokratisk: Vi er alle syndere og står på samme sted, uten forskjell i rang og anseelse for Gud. Og vi har alle samme håp: Jesus fra Nasaret som ble korsfestet; men som sto opp og som nå lever for at vi skal leve med ham. Han er ikke lenger i graven, han er alle steder. Men hans merke er fortsatt korset.

Hva betyr påsken? Svaret står skrevet over altertavlen i Mariakirken her i Bergen: «Tota spes nostra est in morte Domini»: Alt vårt håp er i Herrens død.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg