Jakten på overgrep og skilsmisse

Hvem er det som grafser i folks privatliv, Ingunn Økland?

OVERGREP: Gjennom romanen «Arv og miljø» får Vigdis Hjorth vist frem hvordan familien kan være et farlig sted når kjærlighet vendes til overgrep, og forbrytelser forties. Stein J. Bjørge, Aftenposten

Debattinnlegg

Silje M. S. Norevik
Bokanmelder

«Forfattere fråtser i selvbiografiske familiekonflikter. Dette gir en tvilsom litteratur og en unnvikende litteraturkritikk.» Dette påstår Aftenpostens hovedanmelder Ingunn Økland i en kommentar som har skapt nasjonal ståhei. Kritikeren hevder at virkelighetslitteraturen «er i ferd med å bryte sammen som litteratur fordi den inngår i en jevn strøm av facebookoppdateringer, dagboksnotater, og selvopptatte bekjennelser». Til å belyse dette bruker hun en av høstens sterkeste romaner, nemlig »Arv og miljø» av Vigdis Hjorth. Selv om den selvbiografiske litteraturen stiller oss overfor etiske dilemmaer, demonstrer Øklands private lesninger at det er mer fruktbart å forholde seg romanene som nettopp fiksjon.

Det er ikke nytt å skrive selvbiografisk. Agnar Mykle gjorde det. Christian Krohg gjorde det. Virginia Woolf likeså. Økland har rett i at mange av høstens bøker strekker romanstrikken langt, og går tett på egen biografi. Og naturligvis åpner det for andre dilemmaer hvis man bruker levende modeller. Men konklusjonen «det vil snart virke gammeldags å utlevere levende mennesker i fortløpende rapporter fra norsk hverdagsliv» vitner om en kritiker i kraftig utakt med bøkene hun leser. Og om en kritiker som ikke ser nyansene i samtidslitteraturen. Jeg satte kaffen i halsen allerede da Økland skrev om Hjorths roman at «dette er en romanutgivelse som lettere lar seg forsvare jo virkeligere incesthistorien er. Skulle anklagen være oppdiktet, har både forfatter og forlag kastet et mistankens lys over en uskyldig person».

Les også

Les BTs anmeldelse av Vigdis Hjorts siste roman: Skarpt om konsekvensene av å leve med overgrep

Hjorth skriver en roman om et arveoppgjør hvor det kommer frem at hovedkarakteren Bergljot har blitt misbrukt av sin egen far. Den har romanens klare trekk, selv om Økland velger å lese det som en ren selvbiografi. Selv leser jeg romanen som en allmenngyldig utforsking av hva det vil si å være et (utsatt) menneske. Det er en smertefull beretning om det å være offer, slik forfatter Erling Gudlbrandsen presiserer i sitt motsvar. Som leser tenker jeg mindre over om Hjorths opplevelse er «sann». Sann for hvem i så fall?

Det viktige her er at hun i litteraturens form gir språk til en tabufisert erfaring. At hun generelt har latt seg inspirere av eget liv, er dessuten sant for svært mange romaner og er en anerkjent arbeidsmåte. Hjorth synes å ha som sitt kunstprosjekt å la åpenhetens lys falle på alt skamfullt, men hun har ikke noe sted sagt eksplisitt at hun skriver om sin egen familie. Det er det Ingunn Økland som påstår.

Som Ane Farsethås sier til Aftenposten: Dersom vi skal fordømme innslag av virkelighet i romaner, må vi også se til store deler av verdenslitteraturen, og til forfattere som Agnar Mykle, Marcel Proust og Sylvia Plath. Og hvordan skal litteraturen fungere som et rom hvor mørke erfaringer kan få språk, om litteraturanmeldere som Økland skal komme i ettertid å definere et 1:1-forhold mellom tekst og levd liv? Vi kan godt – som Økland mener – hevde at forfatterne kan unndra seg etisk ansvar for virkeligheten de beskriver ved å kalle teksten en roman.

Men etter debatten om Knausgårds «Min kamp»-prosjekt fra 2009, kan man da vitterlig ikke mene at de etiske aspektene ikke blir diskutert i en offentlig debatt.

Silje M. Stavrum Norevik er litteraturanmelder i BT

Det er forskjell på bøker der forfatteren selv uttaler at det som står i romanene er «virkelig» og karakterene har reelle navn, og romaner der forholdet til virkelige personer og hendelser ikke er entydig. Slik som hos Hjorth.Tirsdag rykket Økland ut med enda et innlegg om sine litterære «beviser» i saken. Hun har fått tilgang på programmet fra forfatterens fars begravelse (!) og mener Hjorth også har brukt autentiske brev. Dette kan være vondt for dem det gjelder, men er fortsatt et spørsmål av privatsrettslig art. Det er Økland som gjør alle leserne oppmerksomme på det og sprer informasjonen. Om dette er ulovlig bruk av andres brev er knapt noe kritikken kan ta stilling til uten å intervjue Hjorths familiemedlemmer og engasjere advokater. Det er klart at etikken ligger innenfor kritikkens ansvarsområde, men jeg kan ikke se at kritikeren har ansvar for denne type detektivarbeid. Det fører bare til en privat samtale. Hjorth har skrevet en roman. I en roman forvrenges sannheten, man vrir og vender og skriver ut fra eget minne. Hjorth hevder ikke å fortelle sannheten om en faktisk hendelse. Det er derfor vi har skjønnlitteraturen.

Økland demonstrerer hvor dårlig det går når en dypt eksistensiell og viktig roman blir redusert til en påstand om tragdien er sann. Som kritiker bidrar hun til å forsteine lesingen av disse bøkene i et privat modus heller en å se på dem som kunstobjekter. Hun velger å lese Knausgård og Hjorth for å finne forfatterens private og pirrende skandale. Selv om ingen av disse bøkene insisterer på noe 1:1-forhold mellom liv og diktning, det er det anmelderen som insisterer på. Da er det paradoksalt nok kritikeren som er den som «fråtser» i forfatterens påståtte overtramp og blir sladderpressens speilbilde. Hun jakter på ting hun kan la seg støte av.