Drømmen om en torsk

Både kystfiskere, havfiskere og våre fiskeforvaltere må vise ansvar og handle før det er for seint.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

I julen leste jeg ferdig «Drømmen om et tre», en av de fantastiske bøkene til Maja Lunde. Jeg vekkes opp av hennes scenarioer der klimaendringene på få generasjoner gjør jordkloden bortimot ulevelig for oss.

Klimaendringene og naturkriser skjer rundt oss nå, og raskere enn ekspertene har beregnet!

I nærmiljøet vårt er naturen i endring, og jeg vil beskrive mine opplevelser med vår kjære kysttorsk, som har vært en viktig matressurs i årtusener, men som nå bortimot er borte.

Som mange på Vestlandet kommer jeg fra en fiskerbondefamilie. Far min vokste opp på Krossøy, en liten øy ytterst i Fensfjorden.

Med få åretak og enkelt fiskeutstyr fikk familien lett sei, lyr eller torsk, like selvsagt som å gå og handle middag på Rema i dag.

I 1970- årene begynte ting å endre seg. Tidlig på 80-tallet da jeg var 10–12 år og var på sommerferie på Krossøy prøvde jeg å tjene penger på å selge krabber og fisk. Men det var nå langt mellom de store fangstene, og vi måtte dra lenger ut mot havet for å være sikre på napp.

Nå, 40 år seinere, må jeg dra langt til havs, kjøpe de dyreste krokene og agnet og lete etter fisk med ekkolodd, skal vi være i nærheten av å få middagsfisk.

Les også

Torsken forsvinner fra fjordene. – Den lever et farlig liv

Så hva har skjedd? Havforskningsinstituttet (HI) har ansvaret for bestandsovervåkingen, mens Fiskeridirektoratet skal forvalte de marine ressursene i et «evighetsperspektiv».

HI anbefaler kvoter for de store fiskebestandene, mens de små fiskebestandene på Vestlandet har for liten økonomisk verdi til at de kan forsvare kostnadene for dyre forskningstokt og forskerlønninger.

Kysttorsken er nærmest borte fra vestkysten av Sverige til Lindesnes, og langs Vestlandet sør for Stadt er torskebestandene så små at det virker som fiskeriforvaltningen nærmest har gitt dem opp.

Livet på jorden opprettholdes av nettverk av millioner av arter og myriader av organismer som til sammen skaper stabile lokale økosystemer. Hva som gjør dem stabile, er vanskelig å forutse, men ofte er det noen få såkalte «nøkkelarter» som er viktigere enn andre for at systemet holdes i balanse.

Om de blir utryddet eller redusert på grunn av miljøforandringer, overfiske, eller andre årsaker, kan økosystemet vippe over i en ny, men uforutsigbar, tilstand.

Et godt eksempel er tareskogen som forsvant på 1970-tallet langs hele den lange kysten av Midt- og Nord-Norge. Synderen var enorme mengder tareelskende kråkeboller, som rensket bunnen fra Trøndelag til Finnmark.

Forskerne tror nå at det var overfiske av gråsteinbit og andre kråkebollespisende fiskearter som gjorde at kråkebollene tok overhånd og forskjøv balansen i økosystemet.

Selv fridykket jeg ved Vegaøyene, verdensarvområde på Helgelandskysten, i 2021, og kunne konstatere at bunnen var dekket at kråkeboller, og den ene torsken vi så, var syk!

I Nordsjøen og langs Vestlandskysten er den lille åle-liknende og sølvblanke tobisen eller silen en nøkkelart som et bindeledd i næringsnettet mellom dyreplankton og fiskespisende fisk som torsk og lyr.

En av årsakene til nedgangen i torskebestandene og andre fiske- og sjøfuglbestander på Vestlandet er trolig det store industrifisket etter tobis/sil i Nordsjøen som begynte på 1970 tallet, etter at sildefisket hadde kollapset, og som har fortsatt til vår tid.

Intervjuer med fiskere som fisket langs Vestlandskysten og Nordsjøen på 1950- og 60-tallet forteller om enorme mengder tobisyngel som kom inn fra havet til kysten om somrene, fulgt av store mengder fisk og sjøfugl som jaktet på silen.

Nedgangen sammenfaller også med en enorm oljeaktivitet i Nordsjøen, og det spekuleres i om også forurensing fra oljefeltene har redusert rekrutteringen. I 2019 fikk vi et sjeldent «tobis-år» langs Vestlandskysten helt opp mot Trøndelag. Det yrte av tobis i alle viker og feit torsk, lyr og sei var lett å få på kroken den sommeren, og lundefuglungene overlevde for første gang på mange år på Runde. Vi følte vi var tilbake i gamle dager.

Les også

– Har aldri betalt så mye for torsken

Mangel på tobis og annen fiskeyngel fører også til dårligere vekst hos torsken, noe som gjør at de selv blir mer utsatt for å bli spist, siden de bruker lengre tid på å bli så store at de ikke blir spist av annen fisk.

Det blir også mindre fisk som vandrer inn til kysten fra Nordsjøen, og det blir vanskeligere for fiskerne å få fisk, og de må øke fiskeinnsatsen.

Dette øker fiskepresset på de lokale fiskebestandene, som fører til enda mindre fisk, som igjen gjør at fiskeinnsatsen må økes. Vi er nå inne i en nedadgående spiral, der gytebestandene desimeres, og snart har vi Oslofjord-tilstander også på Vestlandet?

I disse dager er forslag til strengere regler for det langt større og økonomisk viktigere torskefisket nord for Stad sendt ut på høring, men sør for Stad, hvor tilstanden er verre for torsken, gjøres lite.

Fritidsfiskere og fisketurister fisker lidenskapelig året rundt, med mer og mer avansert fiskeleteutstyr, større og raskere båter og flere effektive fangstredskaper.

Fire av fem norske fritidsfiskere hadde dårlig kunnskap om f.eks. minstemålet på torsk, mens turistfiskere har i større grad satt seg inn i reglene. Makrellen, derimot, er en rovfisk som støvsuger kystfarvannene, nå også på vei nordover kysten. Den er sannsynligvis den eneste arten det bør fiskes hardt på.

Jeg fikk nettopp faktura på årets jegeravgift, siden jeg jakter hjort. Viltforvaltningen har skjønt det; det er strenge regler for hvem som kan jakte, og hvor det kan jaktes, og gode systemer for rapportering av felte dyr. Og viktigst av alt er å ta vare på fremtidige viltbestander: Jakt ikke på drektige koller, unge kalver eller de største bukkene!

Hvorfor har vi ikke skjønt dette når det gjelder den hardt beskattede kysttorsken? Gyteområdene på Vestlandet burde vært fredet for fiske i gytesesongen! Studier fra Sverige og andre land viser at verneområder med forbud mot fiske beskytter og bygger opp fiskebestandene.

Disse områdene må være store nok til at det monner. Kanskje bør vi gjøre som på land? Ha «jaktterreng» hvor det er lov å fiske i perioder av året, og hvor resten av kysten er fredet?

Det er upopulære valg å ta på kort sikt, men vi må klare å vise måtehold og ansvarlighet og tenke langsiktig for å holde på balansen i vårt fantastiske marine økosystem.

Når det tipper over i en annen og mer fiskefattig tilstand, har det vist seg svært vanskelig å gjenopprette tidligere tilstander.

Både kystfiskere og havfiskere og våre fiskeforvaltere må vise ansvar og handle før det er for seint.

Vi bør for eksempel stanse fisket etter nøkkelarten tobis, som er så viktig for fisk og sjøfugl, og vi må også tørre å verne store deler av våre kystområder, som vi har gjort det på land.

Vi må bruke visdom nå! Hvis ikke blir en selvfisket torskemiddag snart noe vi bare kan drømme om!