Krisen var knapt startet da min kone ble begravet

Pårørende etter selvmord må få mer hjelp av det offentlige.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Klokken 03.48 ringer det på døren. Jeg ser at det står en prest utenfor. Da skjønner jeg at livet mitt er endret for alltid.

I 2021 mistet vi i Norge 658 mennesker fordi frykten for døden ble mindre enn ønsket om å leve. Dessverre var en av disse min kone og mammaen til mine barn. Presten kom med dødsbudskapet en natt i februar i fjor.

Når livet forandres så totalt, er det mye å bekymre seg for. For meg var og er fortsatt bekymringen at mine barn vokser opp uten en mor.

Skulle jeg hatt en forventning i forkant, ville den vært at mine barn skulle fått hjelp, uavhengig av om jeg var i stand til å hjelpe dem. Et opplegg som var enkelt og bekymringsfritt å forholde seg til, uavhengig av min økonomiske situasjon.

Dessverre har jeg opplevd at svært mye avhenger av at jeg som forelder er ressurssterk og har muligheten til å følge opp, både emosjonelt og økonomisk, for at de skal få den oppfølgingen jeg mener de fortjener og har krav på.

Min kone døde på et sykehus i Bergen etter et kort opphold over bare noen dager. Jeg ble oppfordret til å ringe livskrisehjelpen på legevakten, hvor jeg selv måtte aktivere kriseteamet i kommunen.

Da kriseteamet kom på besøk dagen etter, hadde jeg forventet at de kom med en plan for veien videre. Det ble heller en samtale, som for så vidt var fin, men lite konkret – om hvor de skulle finne ut hvilke tilbud som finnes, og hvor jeg skulle ta kontakt.

I sorgen måtte jeg håndtere hvilken oppfølging mine barn og jeg skulle få, mens øvrig familie og venner ble mer overlatt til seg selv. Jeg hadde dialog med kriseteam, begravelsesbyrå, politi og vergemålsavdelingen, i tillegg til Helsetilsynet og Statsforvalteren, siden det har blitt en tilsynssak. Hvor jeg hentet kreftene fra de første 14 dagene, aner jeg ikke.

Krisen var knapt startet da min kone ble begravet. Mye hardt arbeid lå foran oss.

Tidlig bestemte jeg meg for å ta kontroll over hvilken hjelp mine barn og jeg skulle ha i tiden som kom, noe jeg heldigvis var i stand til. I ettertid tenker jeg at det langt ifra var naturlig at jeg skulle håndtere dette.

Jeg sørget for at alle ble henvist til helt nødvendig hjelp. For oss ble Klinikk for krisepsykologi, som er en privat klinikk, viktig. Vi kom raskt til en psykolog, hvor timene til et av barna mine og meg ble dekket av det offentlige ut året. Mitt andre barn har jeg måtte betale for helt fra starten. Nå betaler jeg for oss alle selv.

Som far har det vært viktig at vi alle går til behandling samme sted, for å følge opp barna mine best mulig og for å gjøre hverdagen enklere. Samtidig gir det meg trygghet å ha ett sted å forholde meg til.

Heldigvis har jeg en arbeidsgiver med gode forsikringer for ansatte som opplever en livskrise, og jeg har mine private forsikringer i orden. Hadde jeg ikke hatt alt dette på plass, hadde jeg betalt for alt selv.

Jeg kjenner en stor uro for dem som ikke får den viktige hjelpen tidlig. Det må være et minimum at familier i krise får dekket det de trenger over tid. Et selvmord rammer mange, i mitt tilfelle ikke bare mine barn og meg, men også foreldre, søsken, kolleger og venner. I hvilken grad får de hjelp?

Jeg er tross alt heldig, hvis det er mulig å kalle det det, fordi jeg har mulighet til å betale for den hjelpen vi trenger. Familier, og spesielt barn, som opplever en slik totalt livsforandrende hendelse, må få hjelp tidlig, uten å måtte bekymre seg for om det er noe som dekkes økonomisk.

Det skal heller ikke avgjøres av om familien har forsikringer i orden, eller økonomiske muligheter til å dekke nødvendig behandling. Behandling må komme raskt på plass, uten at etterlatte selv må ta styring. Det er det langt fra sikkert at vi er i stand til å håndtere hvilken behandling vi skal ha i den krisen vi står i.

At mine barn vokser opp uten en mor, er en sorg vi hver dag lærer oss å leve med. Vi har selvsagt tunge stunder der vi må sette hverdagen litt på vent. Vi kommer til å trenge hjelp i lang tid fremover.

Trenger du noen å snakke med?

• Kirkens SOS: Ring eller chat. Telefon: 22 40 00 40 chat: soschat.no
• Mental helse: Ring eller chat. Telefon: 116 123 chat: sidetmedord.no
• «Kors på halsen» fra Røde Kors for barn og unge opp til 18 år. Telefon og chat. Tlf: 800 33 321. Telefontjenesten er åpen mandag – fredag kl. 14–22. Chatten er åpen mandag til søndag fra kl. 14-22.
• Alarmtelefonen for barn og unge: Chat og telefon: 116 111.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.