Størst av alt er julen

Min mor sa alltid at jeg skulle være ærlig. Men jeg klarte det ikke, ikke på julaften.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Min far hadde fire oppgaver til jul. Én av dem har jeg fortalt om tidligere: å få treet i hus. Den andre – hans favoritt – var å prøvesmake hjortebakkelsene og kokosmakronene min mor bakte. Prøvesmakingen tok ofte litt overhånd, kan man si, og ikke sjelden måtte hun lage ny porsjon når min far var hos barberen.

Den tredje oppgaven var å skjære opp pinnekjøttet. Eller skjære, jeg minnes at det ble brukt øks og at var en del sjømannsbanning. Pinnekjøtt ble det, og alltid skryt over at pinnene var så passe store.

Den fjerde oppgaven overlot min far til meg. Den foregikk stort sett julaften formiddag. Jeg ble bedt om å komme ut i entreen – hvorpå min far fisket frem seddelboken fra baklommen, tok ut et par stykker og ba meg gå og kjøpe noe fint til mor. Jeg var lydig, tok på selskinnsstøvlettene og løp ned til Nye Sandviksveien. Den gaten, på den tiden, fortjener en egen historie, men det får bli en annen gang.

I Nye Sandviksveien hadde de alt en åtteårings hjerte kunne begjære – og mere til. I den kombinerte gave-, leke-, manufaktur- og fargehandelen var utvalget stort – og valgets kvaler likeså. Jeg skulle rekke Donald på TV og bestemte meg nokså raskt for en nydelig, hvit «marmor»-statue av en mor og et barn. Det fineste jeg hadde sett, syntes jeg.

Den hyggelige damen pakket gaven pent inn, jeg fikk den i en pose og satte kursen oppover igjen. Min far sa at jeg kunne få de småpengene som var igjen. De brant jo i lommen, og jeg føk innom Kuranten og kjøpte en spisspose med snop for alle sammen.

Det var nesten ingen biler i vår gate. Kun Jørgensen og Randi og de hadde det. Jeg visste jo hvor de sto parkert og om de var ute og kjørte eller ikke. Det var de ikke, så jeg løp over gaten da det likevel kom en bil.

Det gikk fint, slapset var bløtt å falle på for meg, med hard nok for den vakre statuen i posen min. Jeg kjente på pakken at den hadde knust sånn omtrent på midten, og det gjorde jeg også.

Min mor sa alltid, og da mener jeg alltid, at vi aldri skulle lyge. Jeg var ikke veldig lydig, men ærlighet prøvde jeg på. Men ikke denne dagen, ikke på julaften. Min far stolte på at jeg ordnet en gave, og jeg hadde jo valgt å snope når jeg hadde så dårlig tid!

Jeg bestemte meg for å late som ingenting. Det var vel egentlig ikke å lyge.
Hva Donald fant på den dagen, hvordan det så ut under julegudstjenesten i Mariakirken, hvem vi møtte og sa god jul til, og hvordan pinnekjøttet eller desserten smakte, det husker jeg ikke noe av, kun det at statuen var knust og at det var min feil.

Jeg tror jeg tisset i buksen da det ble annonsert at nissen skulle komme, for etter det var det pakkeåpning og ingen vei utenom.

Utpå kvelden reiste min far seg opp, hipset opp buksen, kremtet og ba min mor sjekke under treet om det kanskje var en liten ting til henne der. Min mor gjorde seg til og sa at hun trengte selvsagt ikke noen gave, og rotet litt tilfeldig rundt før hun fant pakken «min». Jeg tror jeg skalv.

Min mor hadde vært mor lenge, og hun kjente meg nok bedre enn meg selv. Hun løftet forsiktig på pakken, tok av papiret øverst og skrøt og ga seg over for den nydelige gaven, nesten for fin til å åpne opp! Jeg skjønte at hun skjønte, hun smilte til meg og ga min far et sjeldent julekyss.

Resten av kvelden gikk som den pleide: Mine brødre gikk for runde nummer to, eller tre av pinnekjøttet, min mor serverte nydelig frukt og julekaker, vi fikk rødbrus fra Bjørgvin, og alle ble mette og glade. Jeg sovnet selvsagt på et tidspunkt og våkent på mirakuløst vis i min egen seng neste morgen.

Julemorgener er de beste, og jeg listet meg ned i nattkjolen. I stuen satt min mor og så på treet. Hun gjorde alltid det. «Det er så fint», sa hun, «kom og sitt her hos meg». «Se der borte», sa hun og pekte mot «seksjonen».

Som et lys i mørket sto den der og lyste; statuen av moren og barnet. «Din far er så flink til å lime», sa min mor og ga meg en klem.

Denne teksten er blant bidragene til BTs skrivekonkurranse «Vi som lager jul». Les flere av bidragene på bit.ly/btjul22.

• Hva vil du skrive om? Send et innlegg til debatt@bt.no! Usikker på hvordan en gjør det? Se tips på denne siden.