Sparkesyklene har kommet for å bli

Problemet er manglende tilrettelegging.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Reiseveien til jobb byr på mange muligheter. Til fots: 45 minutter. Kollektivtransport: 30 minutter. Sykkel: 20–25 minutter. Elsparkesykkel? 12–13 minutter.

At mange vil ha elsparkesyklene ut av sentrum for godt, er ikke til å stikke under stol, Brit Aknes er bare én av dem med sitt innlegg i BT onsdag.

Dessverre er den store andelen som bruker disse sparkesyklene, mektig underrepresentert i BT og kommentarfeltet, ikke minst. Derfor tar jeg på meg upopulærhatten og hever stemmen for en innovativ løsning som i hvert fall har gjort min hverdag enklere.

Les også

Brit Aksnes: Korleis kan bysykkelen vera så genial og elsparkesykkel så til dei grader det motsette?

Men jeg faller også litt mellom to stoler her. For der kidsa kjører kappløp over Bryggen, og boomerne tråkker seg gjennom folkemengdene på bysykler uten motor, befinner jeg meg i et stort paradoksalt univers hvor jeg bare vil nå frem til jobb mens jeg forsøker å sparke i fartsgrensen, parkere sykkelen i oppsatte parkeringssoner og generelt prøver å ikke være sjenerende for verken bilister eller myke trafikanter.

Problemet er bare at det ikke er noen veier gjennom sentrum som er tilrettelagt for oss som verken stiller oss bak et sparkesykkelforbud eller ønsker å gjøre om hele trafikkbildet til en eneste stor lekeplass.

Selv bor jeg i Sandviken og jobber i Solheimsviken. Veien til jobb er det muligens bare de raskeste løperne som kan gjøre bedre enn sparkesykkelen – 13 minutter hjemmefra til kontoret på sparkesykkel om morgenen er ganske uvurderlig hvis du er som meg, noen ganger står opp litt for sent, har forsovet deg til dagens første møte eller generelt bare liker å komme deg raskt frem fra A til B.

Og det på tross av alle hindrene du må gjennom på strekket Bryggen–Torget–Festplassen. For du må velge hvem som skal få lide, enten det er turister, barnefamilier på ettermiddagstur eller bilistene ute i veien.

Jeg lander ofte på sistnevnte, men da blir jeg også selvfølgelig sinkeren som sparker midt i trafikken og får alle bilene på nakken i stedet. Ja, du vet, de som i årevis før sparkesyklene kom på banen ikke kunne fordra de tradisjonelle syklistene. Ikke er det særlig trygt heller.

At elsparkesyklistene må tilpasse seg, og det faktum at vi fortsatt har en vei å gå hva gjelder sparkesykler som ligger slengt overalt, skal ikke jeg argumentere imot. Jeg er helt enig i at dette er en uting. Men med parkeringsordninger og nye regler for løperhjul er vi allerede godt på vei mot løsningen som kan funke for alle.

Forholdene i sentrum har siden oppstarten av elsparkesykler allerede blitt markant bedre. Det er blitt ulovlig å sparke i fylla, og flere steder er hastigheten fysisk begrenset av geospesifikke fartsgrenser. Sparkesykkelselskapene lar deg med andre ord verken parkere hvor du vil eller kjøre så fort du vil.

Istedenfor å gå imot en ordning som for det første har kommet for å bli, og for det andre kommer med en haug med fordeler for mange av oss, vil jeg heller stille spørsmålet som vi alle kan få utbytte av – bilister, syklister, fotgjengere og løperhjulpunkere:

Hvor blir det av sykkelveiene gjennom Bergen sentrum?