Med usosiale medier godtar vi mer og mer

Det er influensere som romantiserer dårlig selvbilde. Det er tiåringer i undertøy på Tiktok. Voksne mobber barn. Barn mobber barn.

Magnus Jackson Krogh er bekymret for utviklingen med sosiale medier og smarttelefoner: «Er dette i ferd med å gå for langt?»
  • Magnus Jackson Krogh
    Forfatter, foredragsholder og skuespiller
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Som barn på 90-tallet har jeg mange gode minner fra min oppvekst.

Middagene var en samlet familie rundt bordet. Lørdagskveldene var satt av til TV-kos med «Riksdan» og «'Allo 'Allo!».

Vi bygde hytter i fjellsiden, vi flyndret stein bortover vannet – og vi isfisket til krampen tok oss. Det var skrubbsår og grønske på shortsen. Det var manuelle sparkesykler og rollerblades.

Hemmeligheten ble skrevet i dagboken, og veggen vår var de fire vi hadde hjemme. Vi ringte til hverandre på hustelefonen, og nummeret fant vi i en katalog.

90-tallet hadde mye fantastisk, men det var én ting vi virkelig hadde, som er blitt borte. Tiden. Tid til hverandre, tid til oss selv.

Innsenderen på 90-tallet.

Vi kjedet oss. Tenk det, vi kjedet oss – og vi måtte lære oss å være kreative. Vi kunne ikke bare stirre ned i en virkelighetsflukt. Vi hadde ikke telefoner med apper som kunne underholde oss.

Vi leide VHS-filmer på kiosken, smugrøykte bak gatekjøkkenet, og pengene forsvant på spilleautomater. Ingen gikk rundt og var krenket for ALT og ingenting. Avisoppslagene var om viktige ting, ikke om realitydeltakere og influensere. Det var en herlig tid.

Vi overlevde det meste, og vi hadde tid til å reflektere over hvordan vi hadde det. Vi pratet sammen, men ikke via en kanal.

Med usosiale medier godtar vi mer og mer.

Voksne mobber barn, ingen sier noe.

Barn mobber barn, ingen reagerer.

Appene vi bruker, er skyldfrie, barna er sjanseløse.

Alle er ene og alene. Barn og unge sliter psykisk, folk er ensomme.

Men hva er det du ser om du går på nett?

Jo, det er stort sett smil, sminke, moteklær og en verden som er totalt uten sorg og ensomhet. Det er influensere som romantiserer dårlig selvbilde og reklamerer mot barn. Det er dansende politietater og ti-tolvåringer i undertøy på Tiktok. Det er politikere som fleiper om alvorlige samfunnsproblemer.

Det er hetsing av «kjente» og ukjente mennesker. Det er store oppslag i avisene våre om «Paradise Hotel» – og små notiser om krig. Fakta blir lagt frem som forslag, og sladder legges frem som «samfunnsproblemer».

Ute på gaten går alle og ser ned i telefonen. De blokker verden ute med Airpods og hodetelefoner. Verden kobles av, mens vi føler vi er veldig påkoblet.

Er dette i ferd med å gå for langt?

Er vi i ferd med å skakkjøre oss selv?

Er vi i ferd med å bli apatiske?

Hvem skal si «stopp»?

Når skal det stoppe?

Jeg håper det stopper.

Nå er jeg selv blitt pappa. Livet mitt har forandret seg totalt. Jeg er blitt en bekymret ung mann.

Veslemøy heter jenten min. Og tenk – hun har ALDRI gjort noe galt. Det er ganske fantastisk å være rundt ett menneske som ALDRI har gjort en feil, eller såret noen.

Innsenderens datter, Veslemøy.

Når jeg ser ned på min kjære lille Veslemøy der hun ligger og smiler, blir jeg bekymret. Det starter med et uskyldig smil fordi hun har det godt. Men jeg vet at mange går rundt og smiler, selv om de har det kjipt. Både liten og stor.

Jeg er bekymret for om hun en gang sitter på en app og kjenner at hun ikke er god nok. Jeg er bekymret for at hun vil bruke tiden sin helt feil og angre seg. Jeg er bekymret for henne og alt hun skal bli.

Les også

Appen Zoomerang er vurdert egnet for fireåringer. Ekspert ber foreldre følge med.

Vi holder rundt henne og bare håper. Håper hun ikke bli ødelagt i en verden som gjør alt for å selge henne noe. Reklamens makt er stor, og hun er veldig liten. Jeg kan håpe – at hun vil sette mer pris på tiden hun har på denne jord, sammen med foreldre og venner, familie og kjæreste (når den tid kommer).

For vi er blitt kaldere, ikke på usosiale medier, men mot hverandre.

Tiden forsvinner – og vi med den.

Så kan vi bare håpe. Håpe at verden blir bedre.

Publisert