Jeg fornektet problemet mitt altfor lenge

Vinkosen min fikk etter hvert en annen betydning enn å slappe av. Rusen begynte å kreve.

MISBRUK: Jeg var gått fra alkoholdrikker som kunne nyte, til et alkoholmisbruk med stor fare for å ende som alkoholiker, skriver Liv Nina Hafstad. Gunn Gravdal Elton

Liv Nina Hafstad
Forfatter av boken «Bak speilet - avhengighetens makt»

Det er sommer, lyse kvelder, ferie og det blir ekstra kos med alkohol. Skal du ikke få lov til å kose deg? Selvfølgelig skal du det! Alkohol er en lovlig vare forbundet med kultur og tradisjoner. Men dessverre er det ikke slik for alle. Noen blir syke av bruken.

Alkohol har vevet seg inn overalt; kultur, idrett, jobb, studier, TV-programmer, etc. Hverdagsbruk er blitt mer vanlig. I tillegg kommer nordmenns tradisjonelle helgefyll. Menn drikker fremdeles mest, men den største økningen er ifølge Folkehelseinstituttet hos kvinner og eldre. En trenger ikke være matematiker for å skjønne at vi står overfor et alvorlig samfunnsproblem som koster mye på flere plan.

Jeg er ingen moralens vokter som ikke unner deg å nyte alkohol, men jeg merker godt at det hviler en kollektiv taushet over befolkningen når det gjelder å snakke om problemer og skadevirkninger som rammer flere og flere. Ikke taushet fra organisasjoner og stiftelser, men hos den «menige mann». Hvorfor? Jo, fordi vi pirker borti kosen mange har, og det er vanskelig å ta innover seg om noen vi kjenner får et alvorlig alkoholproblem.

Les også

En edru fyllik

Jeg er ikke så annerledes enn deg, så jeg har ingen problemer med å forstå det. Men det jeg reagerer på, er at når det først snakkes, så kommer det mange fordommer frem. Har du røykt på deg et hjerteinfarkt, er det en sykdomstilstand. Har du spist på deg diabetes, har du en sykdom. Men ikke sjelden omtales mennesker som får sykdommen alkoholisme som «alkiser» og «fylliker». Negative ord som skaper frykt og engstelse. Ord som burde gått ut på dato, og som står i veien for folks tilfriskningsprosess.

Vi er egentlig veldig dårlige på å forstå andres problemer så lenge vi ikke har vært der selv. Jeg er blitt spurt av to oppegående damer, som selv røyker, hvordan jeg kunne ende med å bli avhengig av «vinkartongen». Du synes kanskje spørsmålet er tankeløst, men er det egentlig det? Jeg forstår selv dårlig hvorfor folk røyker, for det smaker jo ikke godt. Men røyken gjør kanskje like godt for dem som vinkartongen har gjort for meg. Når det er sagt, så tør i alle fall røykere å si at de trenger et avvenningskurs, i motsetning til mennesker med et alkoholproblem. De er som strutsen, stikker hodet i sanden og håper at problemet går over. Det gjorde i alle fall jeg.

Så hvorfor er det sånn? Jo, fordi skam står i veien for erkjennelse. En skam som lever i beste velgående til tross for at vi lever i 2017, og til tross for økningen i alkoholforbruket. Engstelse for fordømming, stigmatisering, tap av verdighet og kontroll, og ikke minst fordommer, ligger til grunn for tausheten fra den som sliter og de medavhengige rundt.

Les også

Jeg er en alkis

Visste du at de aller fleste som får et alkoholproblem er helt vanlige mennesker i helt vanlige familier og med helt vanlige jobber? Viste du at Verdens helseorganisasjon (WHO) regner denne avhengighetslidelsen for en sykdom som rammer ca. ti prosent av befolkningen? Visste du at arv spiller en større rolle enn sosialt miljø? Korteste veien til stigmatisering og fordømmelse er mangel på kunnskap. Nettopp derfor er du en som bør tenke deg godt om før du dømmer et menneske som utvikler et alkoholproblem.

Jeg er en av dem som har utviklet intoleranse for alkohol. Dette skjedde først i slutten av førtiårene. Alkohol er listig og gåtefull, og de som blir avhengig, sitter i saksen før en klarer å ta innover seg hva som skjer. Vinkosen min fikk etter hvert en annen betydning enn å slappe av. Rusen begynte å kreve. Jeg var gått fra alkoholdrikker som kunne nyte, til et alkoholmisbruk med stor fare for å ende som alkoholiker. Redsel for «bygdetrollet» med ryktespredning, skam og fordømmelse satt sterkt i tankene mine. Jeg fornektet altfor lenge. Erkjennelsen kom først da problemet ble omfattende. I dag er det trendy å gå til psykolog, men få tør å si at de går til ruskonsulent. Det bør være en tankevekker for mange.

Så hva gjør vi? Det første er at vi må tørre å snakke mer om alkoholproblemer i det offentlige rom. Og hvem er «vi» her? Det er oss som er rammet av denne kroniske sykdommen. Det er vi som snakker for lite, ikke fagfolk og organisasjoner som jevnlig kommer med informasjon. Jeg har stor respekt for dem som ikke orker å snakke om en lidelse som er så krevende for den syke og de rundt. Men skal flere tørre å snakke om dette, må vi slutte å skamme oss.

Les også

«Du drikker ikke? Er du religiøs eller gravid?»

Ved åpenhet og ærlighet kan skammen finne ordene, og gjennom ordene finner skammen veier ut. Selvsagt hjelper det at kjendiser står frem og forteller om sitt rusproblem, og at kronprinsessen vår har stått frem og fortalt oss om sin medavhengighet for sin avdøde far og hans alkoholproblem. Men de fleste av oss er ikke kjendiser og kommer aldri til å bli det, derfor blir taushet og «mer redd for naboen» svaret.

Noen tåler ikke egg, mel eller skalldyr. Jeg tåler ikke alkohol. Og jeg vil ikke skamme meg lengre. Vi som er rammet, må akseptere sykdommen vår og ta ansvar for å holde den i sjakk. Vi må leve side om side med de friske. Det må andre kronisk syke gjøre. De slutter ikke å selge godteri om noen får diabetes. Ei heller røyk om noen får kols. Vi må kanskje tåle å se og omgås andre som bruker alkohol, men beskytte oss dersom vi ikke stoler på viljen til edruskapen.

Så til deg som sitter med fordommer: Lukk øynene og finn ut hva du er avhengig av, enten det er positivt eller negativt. Tenk over hva det vil si om du må kutte ut din egen avhengighet. Da vil du kanskje forstå hva dette dreier seg, og hvor vanskelig det er å kvitte seg med det som ble et negativt problem. Da vil du kanskje tenke deg om to ganger før du løfter moralpekefingeren og dømmer oss med rusproblem.

Jeg sliter med sug og trigging og kjemper en kamp hver dag. Jeg vet ikke hvordan min historie vil ende, men én ting vet jeg sikkert: Ingen som sliter med et rusproblem, har ønsket frivillig å komme dit. Av ulike grunner ble det slik.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg