I valgkamper bruker dessverre politikere negativt ladede ord og polariseringer som lekeskole og koseskole på den ene siden, og kateterskole og puggeskole på den andre siden.

Nå snakkes det mest om kunnskapsskolen og tidlig innsats.

Kunnskapsskolen er ikke et nyord. Det ble lansert av Kristin Clemet tidlig på 2000-tallet, og kanskje spesielt av hennes statssekretær som i 2006 kom ut med boken «Kampen om kunnskapsskolen». Internasjonale tester gjorde at norske politikerne til sin forskrekkelse oppdaget at den norske skolen ikke var best i verden i slike konkurranser.

I 2003 gikk også Erna Solberg ut i media og fortalte at hun ikke var interessert i å ha en lekeskole for datteren, som skulle begynne på skolen. Kunnskapsreformen ble innført i 2006. I praksis startet dette i 2003, der lek og læring blant seksåringene (etter Reform 97) ble erstattet med leseopplæring, læringstrykk og testing.

I denne valgkampen er det ikke store forskjeller på partiene, ettersom både Høyre og Arbeiderpartiet snakker om kunnskapsskole. Det er også bred enighet om tidlig innsats.

Etter at seksåringene kom inn i skolen i 1997, ligger vi nå i 2017 20 år etter der vi var i 1996 når det gjelder læring, ifølge Peder Haug, professor i pedagogikk. Reform 97, med 10 års grunnskole, har altså ikke hatt noe å si. Dette har hatt konsekvenser særlig for gutter, som blir senere «skolemodne» enn jenter, sier Haug.

Barnehagedelen ble erstattet med læringstrykk og lesing. Små barn i formelle læringssituasjoner med stort trykk kan skape problemer på sikt. Peder Haug mener at nå må første klasse bli et godt sted for alle, og der lekende aktiviteter må sidestilles med lesing og matematikk i første klasse.

Lekende aktiviteter i skolen er ikke det samme som det negative ordet lekeskole. Lek og læring er ikke motsetninger. Lærerne vet selvsagt hvordan man kan få det til, de har kompetanse til å ta i bruk mange ulike metoder.

Forsker og professor Harriet Bjerrum Nielsen ved Universitetet i Oslo trekker også frem aktivitet og lek i barneskolen. Hun forteller at all forskning viser at dette er svært viktig for barns læring.

Selvsagt har skolen med kunnskap å gjøre. Spørsmålet er hva slags kunnskap skolen skal formidle, og på hvilken måte. Uavhengig av hvilken kunnskap politikerne her snakker om (for det finnes ulike typer kunnskap), har skolen et samfunnsmandat som er nedfelt i lov og forskrifter. Spørsmålet er heller hva som forventes av skolen.

Hva forventer politikere, foreldre, elever, næringsliv? Hva forventes det av skolen når fem-seksåringene begynner om høsten? Noen vil først og fremst at barna skal ha det bra, mens andre er mer opptatt av at de skal lære seg å lese til påske – helst til jul.

Det er selvsagt gledelig at politikerne nå vil satse på de minste barna i sine vedtak om tidlig innsats. Samtidig er det muligens ikke sikkert at dette hadde vært nødvendig om Reform 97 hadde fått lov til å virke slik den skulle, der overgangen mellom barnehage og skole skulle bli myk, og det skulle settes inn ekstra lærer i klasser med 18 elever eller flere.

I den norske skole settes det nå inn spesialpedagogiske tiltak. Ikke så mange på småtrinnet, men flere jo høyere opp man kommer. Man har vært forsiktig med å sette inn tiltak tidlig, for kanskje har det med modning å gjøre.

Dessverre er klassene for store for en lærer i forhold til aldersgruppen. Tidlig innsats er et svar på dette, et ønske om at barn får hjelp tidligere, og hindrer spesialpedagogiske vedtak senere. Alle har rett til tilpasset opplæring. Det er selvsagt ikke det enkleste om læreren er alene med mange fem-seksåringer. Det er stor forskjell på modningsnivået.

Når politikerne polariserer og krangler om hvem som har den beste skolepolitikken – med dertil nedrakking av ulik metodikk for undervisning – får vi en retning som ikke er til det beste for skolen. Når omsorg for elever og aktiviteter for klassemiljø går under begrep som koseskole, læringsaktiviteter blir til lekeskole og foredrag til kateterskole, blir lærerne satt på sidelinjen i forhold til hva elevene i klassen har behov for.

Alle som jobber i skolen vet at klassemiljøet er viktig for læring. Skolen formidler kunnskap. Lærerne har en verktøykasse full av metoder og aktiviteter for å formidle kunnskap – både teori og ferdigheter. Så hvorfor ikke bare kalle skolen for skole, og kutte ut negative ord som gjør lærernes metodikk snevrere.