Fra «frøken» til «hore» på et øyeblikk

Kan vi lære noe av skolen av i går?

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Mandag 6. mars kan BT fortelle oss at volden eskalerer i barneskolene i Bergen. Lærere melder fra om elever som biter, skaller, klorer og lugger. 1944 av avviksmeldingene BT har fått innsyn i, gjelder vold på barnetrinnet.

Leder for skoleetaten betegner situasjonen som bekymringsfull. Hovedverneombud Bård Husby sier at læreryrket på få år har forandret seg til å bli hardt og brutalt. For første gang vurderer man i Bergen å stenge skoler. Noe har skjedd siden jeg selv befant meg på barneskolen.

Under vingene til den milde, men bestemte frøken Herigstad nøt jeg Herrens glade dager. Frøken Herigstad var rett som det var alene med 28 unger i klasserommet, men jeg tror aldri hun følte seg utrygg. Nå er det snart like mange voksne som barn i norske klasserom.

Mens saksene fyker og sparkene hagler, roper de voksne etter enda flere voksne – og har flere sykedager i året enn det frøken Herigstad hadde hele yrkeskarrieren. Barna som nå skal skjermes fra Roald Dahls språk, deljer løs på lærerne sine.

Les også

Roald Dahls bøker skrives om. Skal bli mindre støtende.

At lærerne er redde for barna som nå skal forskånes fra ord som feit og fet, er såpass paradoksalt at bare smilet kan bygge bro over en slik avgrunn. Ungene som har sunget «Stopp, ikke mobb, dette her er kameraten min» til de er gule og blå i ansiktet, har byttet ut «frøken» med «hore».

Våre unge lovende som har danset «BlimE-dansen» til de har segnet om på klasseromsgulvet, skjeller nå ut lærerne. Mellom alle bra-kort og PALS- belønninger spytter elever lærerne i ansiktet.

Når elevene får en pause fra alle antimobbekampanjene og alt fokuset på psykisk helse og livsmestring, så gir de lærerne en springskalle. I min tid kastet vi ikke stein på lærerne, men snøballer på medelever. Hore og bitch fantes ikke i vårt vokabular, og biting var noe man hørte om i barnehagen.

For oss var det mer sannsynlig at John Barnes skulle dukke opp på fotballtreningen, enn at noen av oss skulle finne på å sparke frøken Herigstad i skrittet. Frøken Herigstad la aldri en hånd på noen av oss, men vi hørte om elever i andre klasser som ble sendt på gangen.

Det var aldri noen av oss som aksjonerte av den grunn. Nå står lærerne hjelpeløse mens elevene brøler «Du kan ikke røre meg!». Lærerne skal visstnok forsøke å lede utagerende elever ut av klasserommet. Om eleven ikke lar seg lede, er det læreren og resten av klassen som må ta beina fatt.

Da lærerne i høst trakk til gatene i protest, mistet de streikeretten. Lærerne måtte etter hvert haste tilbake til klasserommene – ettersom våre håpefulle nå var i livsfare. Ikke vet jeg om frøken Herigstad noen gang ringte hjem eller sendte brev.

Om hun hadde gjort det, hadde hun i hvert fall ikke fått kritiske mailer i retur, surmaget kritikk og et velfundert forsvar av eget barn som er så spesielt og sårbart at bare mor forstår. Mine foreldre var fullt klar over at barn kan være utspekulerte og manipulerende løgnhalser ikke så rent ulike dem vi møter i Roald Dahls fortellinger.

Min far hadde ingen tro på at frøken Herigstad satt hjemme på kvelden og la ondskapsfulle planer om hvordan hun skulle ødelegge livet mitt. Det er heksene til Roald Dahl som gjør slikt.

Autoritetsforakten, volden og uroen på norske skoler er ikke overraskende. Man kan skylde på korona og tidligere underrapportering, men alle som har vært i daglig kontakt med barn over et lengre tidsrom, merker at noe har endret seg.

Nå kommer snart halvparten av elevene fra oppløste hjem. Mens mine foreldre var opptatt av at jeg gjorde leksene og pliktene, er man nå mest opptatt av rettigheter. Mine foreldre mente aldri at det var frøken Herigstads oppgave å lære meg alminnelig folkeskikk. Hun skulle jo lære meg å lese, regne og skrive.

Disiplinering var en vesentlig del av vår oppdragelse, dette er nå byttet ut med ulike former for samtaleterapi og progressiv pedagogikk, ispedd en god dose høyoktan humanisme. Frøken Herigstad sto aldri ansvarlig for min psykososiale helse.

Skolevegring og høysensitive barn var noe ingen hadde hørt om. Vi løp 3000 meter og sprang 60 meter uten at noen av oss fikk posttraumatiske lidelser, og uten høylytte protester fra foreldre. Dyslektikerne var det langt færre av enn i dag, og rastløse gutter ble ikke neddopet på ritalin.

Les også

Frp vil gi lærere mer makt til å bortvise elever

I ranselen hadde vi lærebøker og kladdebøker, iPadens utallige fristelser var heldigvis noe vi slapp å forholde oss til. Det er ikke barna som er problemet. «Attitude reflects leadership», sier Denzel Washington i filmen «Remember the Titans».

Barn trenger gode forbilder, rettledning, sunne grenser, stabilitet og masse kjærlighet. Dette er tidkrevende. Vi foreldre må ta pause fra selvrealiseringen og utøve autoritativt lederskap med varme og tydelighet. Vi kan ikke overlate ansvaret til Tiktok og Sophie Elise. Hjemmet kan heller ikke outsource ansvaret til skolen og lærerne.

At lærerne nå rømmer fra jobbene sine i store flyktningstrømmer, er ikke det minste rart. Lærerne må få rom til å være lærere, det er ikke vi foreldre som skal legge føringer for skolens virksomhet. Lærere må frigjøres fra å måtte dokumentere og forsvare sine praksiser ovenfor kravstore foreldre.

Frøken Herigstad trengte ikke sende timeplanen til min mor og far hver eneste uke – har man tillit, er slikt helt unødvendig. En lærer ba for en stund siden om tillatelse til å få være mer som fenriken i Kompani Lauritzen. Det er en interessant forespørsel.

Om vi gir barna tillit, stiller krav, setter tydelige grenser og følger opp overtramp og grenseoverskridende atferd med konkrete konsekvenser, kan kanskje trenden snu. En forutsetning er at lærerne får mandat til å gjøre det frøken Herigstad gjorde med den største selvfølgelighet.