Et diplomatisk kunststykke

Ved å signere Parisavtalen har Norge fått en marsjordre, men vi må selv bestemme når marsjen skal komme skikkelig i gang.

HANDLING: Parisavtalen gir ingen konkrete råd om «grønne» valg; hvert enkelt land må sørge for det selv, skriver Kjersti Fløttum. Her blir statsminister Erna Solberg takket av FNs generalsekretær Ban Ki-moon for Norges ratifisering av avtalen. Scanpix

Debattinnlegg

Kjersti Fløttum
Professor, Institutt for fremmedspråk, UiB og forsker på klimaspråkbruk

I dag, lørdag 5. november trer Parisavtalen i kraft – avtalen om forpliktelsene som må overholdes for å bidra til å stabilisere jordens klima. Etter at 195 land aksepterte avtalen i Paris 12. desember i fjor – en avtale som de selv utformet – har ratifiseringen i de enkelte land gått raskere enn forventet.

Allerede i oktober ble terskelen nådd for at avtalen kan tre i kraft, det vil si at minst 55 land som til sammen står for minst 55 prosent av de globale utslippene av klimagasser, har ratifisert den.

Hvordan var det mulig å få denne overveldende tilslutningen av så mange land med så forskjellige forutsetninger og interesser?

Noe av svaret ligger i selve avtalens formuleringer. Hva står det da i teksten, som er blitt beskrevet som historisk og en stor suksess for FN? I tillegg til det generelle målet om å styrke den globale innsatsen mot klimatrusselen, er det viktigste innholdet knyttet til at den globale oppvarmingen skal holdes godt under 2 grader og helst begrenses til 1,5 grader i forhold til 1990-nivået.

Les også

Grunnlovsstridig oljeutvinning

For å få aksept for dette, var det nødvendig med en diplomatisk og retorisk tilnærming som alle kunne være med på. Det må karakteriseres som et kunststykke å få dette til. Språkbruken viser en klar vektlegging av politisk handling, men på en så generell måte at nødvendig aksept er mulig.

Dokumentet uttrykker en sterk vilje til å innfri målet om å styrke tiltakene for å redusere dramatiske konsekvenser av klimaendringer. Det gjøres gjennom en rekke instruerende formuleringer som inneholder sterke ord som skal/må (svarende til det engelske «shall»). Det ser vi for eksempel gjennom uttrykk som «Landene skal gjøre rede for sine nasjonale utslippsmål».

Men kommandotonen dempes betraktelig gjennom hyppig bruk av det mye mildere bør/burde (svarende til det engelske «should» ) - som i «Alle land bør etterstrebe å formulere og formidle langsiktige strategier for lave klimagassutslipp.»

Hvis man ser nærmere på hvilke verb det kommanderende «shall» er kombinert med, så finner vi et stort flertall av verb (her oversatt til norsk) som refererer til administrative og formelle handlinger som erklære, gjøre rede for, meddele, nedtegne og sende inn.

Les også

Fremtiden blir dyr

Dette er ikke noe vi vanligvis forbinder med handling som skal bidra til å nå målet om å redusere klimagassutslipp. Verbene knytter an til byråkratiske handlinger som i sin tur er forbundet med krevende måter å gjøre ting på. Dette peker med all tydelighet på hvert lands ansvar for å konkretisere og iverksette de forpliktelser de har skrevet under på at de skal følge opp.

Det er vanlig å tenke at for å takle klimautfordringene trengs både nasjonal og individuell handling. Dessuten er klimaendringer noe som har konsekvenser for mennesker, deres liv og levemåter. I et slikt perspektiv overrasker fraværet av «mennesker», bortsett fra en formulering i dokumentets innledning hvor det anerkjennes at klimaendringer er en felles bekymring for menneskeheten.

Igjen blir det de enkelte lands ansvar å ta dette inn i betraktningene. Parisavtalen gir ingen råd om hvordan tilrettelegge for at folk flest kan gjøre «grønne» valg; hvert enkelt land må sørge for en nødvendig brobygging mellom politikk og individuell handling.

I de fleste sammenhenger hvor klimatiltak blir diskutert legges det vekt på at det haster å gjøre noe. Dette finner man igjen i et uttrykk i dokumentets innledning – «the urgent threat of climate change» (den umiddelbare trusselen fra klimaendring).

Gitt de intense diskusjonene både før og under Paris-møtene kunne man forvente at behovet for umiddelbar handling ville være gjennomgående i avtalen. Men tidsaspektet er overraskende «snilt». Bortsett fra en forekomst av «så snart som mulig», uttrykker de fleste tidsangivelsene ikke noe dramatisk.

Det er hele 15 forekomster av «slik man finner det hensiktsmessig», i tillegg til noen forekomster av «over tid» og «så langt det er mulig». Alle disse uttrykkene står i kontrast til den ellers ganske kommanderende tonen. Bortsett fra at landene er forpliktet til å rapportere og oppdatere sine utslippsmål hvert femte år, blir det opp til hvert enkelt land å bestemme tempo for igangsetting og gjennomføring av tiltak.

Les også

Hakk i platen, Schjøtt-Pedersen?

Oppsummerende kan man si at den gjennomgående retoriske tonen som er anlagt i Parisavtalen reflekterer behovet for politisk handling som kan redusere klimaendringene.

Men det er underkommunisert at mange ser på situasjonen som presserende.

Avtalen peker på at handling absolutt er nødvendig, men på en tilstrekkelig generell og abstrakt måte til at den kunne bli akseptert. Den unngår å gå inn i detaljer om mer spesifikke krav som kan være kontroversielle og hvor interessene kan være svært forskjellige.

Det er riktignok ingen sanksjoner for ikke å oppfylle kravene, men hvert enkelt land har akseptert å pålegge seg selv å oppfylle dem og må iverksette og gjennomføre konkrete tiltak i tråd med de generelle anbefalingene i avtalen.

Men det finnes også en positiv tone i teksten som kan hjelpe landene til å betrakte kampen mot klimaendringene som en positiv mulighet til å nå nullutslippssamfunnet, mer enn som en kostbar og tyngende trussel.

Statsminister Erna Solberg har rett når hun som kommentar til fremleggelsen av rapporten «Grønn konkurransekraft» sier at «vi må tenke nytt» og at en hovedgrunn til det er at «klimaendringene skyter fart, og Parisavtalen har gitt verden marsjordre» (Aftenposten 29.10.16).

Ja, marsjordren er klar, men Norge må selv bestemme når marsjen skal komme skikkelig i gang, hva innholdet skal være og hvor stor fart vi skal holde.