For første gang noensinne må vi sette naturen først

DEBATT: Løsningen ligger i naturvitenskapen.

Publisert: Publisert:

GLOBALT: Problemet strekker seg langt utover Norge, med våre folkeaksjoner for å sikre oss at Grandiosaen kommer uten paprika og at bananbiten blir værende i twistposen. Den favner alle som bor på denne planeten, skriver Alexander Sandtorv. Foto: Emil Weatherhead Breistein

Debattinnlegg

Alexander H. Sandtorv
Forsker i kjemi, foreleser og forfatter

Da jeg var ung gutt, tok oldefar meg med ut for å trekke garn. Grytidlig på morgenen, lukten av våte blader i luften, søvnen kriblende i øynene. Jeg gikk i strikkegenser som klødde. Vi sa ingenting. Isteden tittet jeg på vannet, på bølgene.

Da vi nådde ut til det første garnet, var det oldefar som dro det opp. Jeg så på. Det er et minne som er glitrende og fullt av undring. Former, glinsende og vrikkende, fulle av liv og farger. Oldefar dro opp underlige og vakre havskapninger som fantasien min aldri kunne drømt opp. Det vridde og kravlet og stakk.

Alt som kom opp den morgenen fanget fascinasjonen min. Det var skjell og tentakler og tang og tare. Det var et under uten like. Plutselig åpnet det en hel verden seg. Alt dette levde under meg, i havet. Under bølgene var det et yrende, enestående liv.

Det var også en liten breiflabb. Den dag i dag, 32 år gammel som jeg er, kan jeg huske gapet og øynene. Respekt! Den skapningen der ville jeg ikke nær.

Vi kastet ut det som ikke kunne spises, eller som var for ungt eller for lite. Det var viktig, sa oldefar. Vi tok bare med oss det som kunne bli middag, ingenting mer. Jeg fikk vite hva alt het. Alle disse skapningene hadde navn. Oldefar ramset dem opp. På veien hjem til oldemor og kokte egg, sa jeg navnene om og om igjen for meg selv.

Les også

– Vi ødelegger naturen raskere enn noen gang

Midt mellom møter og forelesninger får jeg de første dryppene av den nye rapporten fra FNs naturpanel. Jeg setter kaffen i halsen. Jeg må lukke døren til kontoret mitt. Jeg har ikke egentlig tid, men jeg må sette meg ned.

Noen ganger sover jeg ikke. Fordi jeg tenker på oldefars garn, og fordi jeg tenker på plast i havet, og global oppvarming. Jeg føler stadig sterkere et skrekkelig og dystert fremtidsutsikt, som peker mot en enorm massedød på denne planeten. Jeg føler sorg. Panikk. Overveldende mørke.

Jeg er kjemiker. Naturviter. Jeg ser på meg selv som forvalter av naturen. Kjemi gir meg redskap til å skape. Kjemi gir meg, sammen med andre naturvitenskapelige retninger, evnen til forbedring.

Jeg snakker om det på forelesning. Forelesningssalen er et godt terapiverktøy for følsomme førsteamanuenser. Jeg snakker fort, tegner, veiver med hendene. Femti studenter sitter der. Noen av dem ser ned på telefonen. Det synes jeg er teit. Jeg snakker om å redde verden! Faen heller.

Andre er med. Jeg ser det i øynene deres. Gnist. Jeg tror på dem. Jeg tror på engasjementet. Jeg tror på ånden. Kampånden. En av dem har sagt til meg at hun vil vite hvordan hun kan hjelpe. Så hun studerer miljøvitenskap. Det rørte meg.

Jeg sier: Se, vi har et problem. Vi har skapt dette problemet selv. Og nå skal vi løse det. Jeg snakker om et nytt enzym som er oppdaget i noen bakterier. Disse bakteriene spiser visse plasttyper. Resirkulerer dem, rett og slett! Fantastisk! Bioingeniører, vi trenger dere, sier jeg. Sammen med kjemikerne. Prosessfolkene. Mikrobiologer. Dette må vi jo utnytte!

Jeg snakker om nye molekyler som klarer å beskytte avlingene våre, uten å være skadelig for insekter og bier. Biologer, dere må hjelpe oss å være sikker på at disse molekylene ikke er farlige, sier jeg. Før vi bruker dem! La oss ikke gå i de fellene vi har gått i før. Jeg snakker om nye plasttyper som brytes ned i naturen til ufarlige byggesteiner. Jeg snakker om aids-medisin, om kreftmedisin. Om nye batterier som ikke skader miljøet.

Jeg stopper. Merker jeg har gått tom for pust. Jeg er emosjonell. Det blir jeg ofte når jeg snakker om noe jeg bryr meg om.

En gang sa noen til meg at jeg er kjemiker, så alt dette er jo min feil. Da ble jeg veldig sint. Jeg har jo laget atombomben. Og all denne plasten. Det var jo dumt av meg. Jeg har lyst til å svare at vitenskap er et redskap, og det er menneskene som bruker den som står for problemene. Ikke vitenskapen. Menneskelig nærsynthet og dårskap. Men jeg orket ikke. Jeg angrer på at jeg ikke sa noe.

Det sitter femti studenter i forelesningssalen. Så jeg sier til dem det jeg mener. Folkens, sier jeg. Vi må gjøre noe. Vi må løse dette problemet. Dere må tenke. Mye. Dere må tenke godt. Lære av feil. Lære av det vi har gjort før. Så må dere finne en løsning. Sammen. Men vi må tenke innovativt. Og kanskje for første gang noensinne må vi sette naturen først. Ikke oss selv. Det klarer vi!

På kontoret etterpå leser jeg om FN-rapporten igjen. Alvoret henger i veggene. Dysterheten. Sorgen. Følelsen igjen av at jeg er et virus, at jeg er del av et problem som er større enn meg, større enn oss alle. Håpløsheten kommer.

Jeg føler at jeg står på kanten av katastrofen, maktesløs og uten verken evne eller kapasitet til å gjøre noe som helst. Og foran meg smuldrer alt til støv. Rev med koraller, med sine enestående livsformer i en festival av farger. Myrer og sumper. Regnskog med sitt biomangfold. Vidder og polarområder, barskog, små elver, store elver. Havet. Den lille fjordarmen hvor jeg fisket med oldefar, og trakk opp et garn med fisk som endret livet mitt. Jeg er på gråten.

Men så kommer tanken om det garnet igjen. Om den undringen. Om de skapningene som egentlig har levd med meg helt siden vi trakk dem opp for mange år siden. Jeg tenker på studentene mine. På hun som skal studere miljøvitenskap. På den lidenskapen som ligger der. Uendelig potensial.

Og med det kommer det en resolusjon. Et flakkende lys som gir meg lindring i håpløsheten.

Problemet er så stort. Globalt. Det strekker seg langt utover Norge, med våre folkeaksjoner for å sikre oss at Grandiosaen kommer uten paprika og at bananbiten blir værende i twistposen. Den favner alle som bor på denne planeten. Og den enorme dimensjonen gjør at løsningen må være like stor. Den må være politisk i natur, den må komme gjennom hele samfunnet, og forankres i oss alle.

Det er lett å gi opp håpet, eller distansere seg, for dette må utvilsomt bli den største samlede aksjonen menneskeheten har sett. Uansett hvordan dette skal gjøres er jeg helt sikker på en eneste ting.

Løsningen involverer naturvitenskap. Kjemi, som er mitt eget fag. Biologi med sin forståelse og respekt av alt liv. Fysikk med sin grunnleggende innsikt for lovene som holder virkeligheten gående. Matematikk med sine modeller, med sine beregninger. Medisin. Økologi. Utallige andre disipliner, som kan virke sammen på måter jeg ikke engang kan forestille meg.

I naturvitenskapen ligger uendelig potensial. I naturvitenskapen ligger løsninger. I naturvitenskapen er det rom for endring. Forståelse. Forvaltning. Innovasjon.

Jeg må videre på et nytt møte. Så et nytt møte. Så er dagen over. Men den kvelden sitter jeg og jobber, slik jeg gjør ofte. Jeg forbereder forelesning. Den skal hete «fremtiden».

Det er slik jeg kan gjøre en forskjell.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg