En trussel mot rettssikkerheten

Koronaviruset har ikke gjort meg redd for sykdom, men for hvor langt norske myndigheter er villige til å gå overfor befolkningen.

Publisert Publisert

De inngripende tiltakene regjeringen har satt i kraft mot koronaviruset, er dypt problematiske, skriver jurist Tone Hoffmann. Foto: Lise Åserud (Scanpix)

Debattinnlegg

  • Tone Hoffmann
    Jurist
  1. Leserne mener
iconDenne artikkelen er 13 dager gammel

Informasjonen i artikkelen kan være utdatert. Gå til vårt livesenter for siste nytt om korona-utbruddet.

-> Gå til livesenteret

Torsdag 12. mars iverksatte regjeringen de mest inngripende tiltakene overfor befolkningen siden krigen. Tiltakene griper tungt inn i den enkeltes hverdag. Blant annet ble hele utdanningssektoren, fra barnehage til universitet, stengt med umiddelbar virkning.

Også borgernes mulighet til å drive næringsvirksomhet er omfattet. Fra én dag til en annen ble en rekke virksomheter i praksis forbudt, da hele kultursektoren, serveringsbransjen, idrettssektoren og «egenpleie»-bransjen stengt.

Tiltakene er midlertidige, men kan forlenges.

Les også

Juridisk ekspert: «Slik kan koronaloven forbedres»

I etterkant er det vedtatt ytterligere inngrep i borgernes rettigheter, blant annet pålegg om karantene for alle som har vært utenfor Norge, og forbud mot opphold på hytte dersom denne ligger i en annen kommune enn hjemkommunen.

Brudd kan straffes med bøter eller fengsel i inntil seks måneder.

Riksadvokaten har slått fast at normalstraffen for brudd på hjemmekarantene er 20.000 kroner i bot. Subsidiær straff er fengsel i 15 dager.

For brudd på forbudet mot å være på hytte i annen kommune, er normalstraffen satt til 15.000 kroner i bot, subsidiært ti dager i fengsel.

Politidirektøren har opplyst at politiet vil prioritere brudd på karantenereglene i tiden fremover, og oppfordrer folk til å melde dersom de ser noen som bryter karantenereglene.

Videre har Heimevernet i praksis håndhevet forbudet mot å oppholde seg på hytte i annen kommune. Dette har skjedd ved at Heimevernet flere steder har oppsøkt folk på hytter og bedt dem reise hjem, ellers vil de bli politianmeldt.

Norge har ratifisert de fleste internasjonale menneskerettskonvensjoner av betydning. De mest sentrale er gitt forrang foran norsk lov.

Da Grunnloven ble revidert i 2014, fikk den et eget kapittel om menneskerettigheter. Det er derfor ikke tvilsomt at en nasjonal bestemmelse som gir hjemmel for inngripende tiltak overfor borgerne, må praktiseres i tråd med Norges menneskerettslige forpliktelser.

Her står Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) i en særstilling. EMK slår fast de grunnleggende menneskerettighetene og frihetene enhver borger har krav på. Dette betyr at staten ikke kan gjøre inngrep i disse rettighetene, med mindre det fremgår at unntak kan gjøres.

For de rettighetene hvor det kan gjøres unntak, vil det avgjørende spørsmålet være om omfanget og styrken på tiltakene står i forhold til formålet. Hvis ikke, vil tiltakene innebære et brudd på menneskerettighetene.

Den nye loven bør bekymre flere, skriver jurist Tone Hoffmann. Foto: Privat

Tiltakene som er innført fra 12. mars og senere, reiser en rekke menneskerettslige problemstillinger. Det vil føre for langt å gå inn i alle, men helt sentralt er det her at når myndighetene går til det skrittet å begrense borgernes rettigheter og friheter, skal det gjøres en forholdsmessighetsvurdering.

Står tiltakene i et rimelig forhold til risikoen som foreligger?

Dersom denne vurderingen baserer seg på at 2,2 millioner nordmenn vil bli smittet, at 750.000 av disse kommer til å bli syke, at mange av disse igjen vil dø, samt at helsevesenet vil bryte sammen under presset, vil myndighetenes rett til å innføre inngripende tiltak være en helt annen, enn hvis vurderingen baserer seg på at 32 mennesker kan komme til å dø (antall døde av svineinfluensa i 2012).

Helsemyndighetenes evne til realistiske risikovurderinger blir derfor også avgjørende for hvilke inngrep staten kan gjøre overfor borgerne.

Les også

BT på lederplass: Kriseloven er udemokratisk og overilt

I situasjonen vi nå står oppe i, ser vi at regjeringen har lagt til grunn helsemyndighetenes verste scenarioer, når de har vurdert omfang og type tiltak. Dette til tross for at Folkehelseinstituttet (FHI) selv påpeker at dette ikke er sikre tall, at de har tatt feil tidligere, og at de vil ta feil igjen.

I et rettssikkerhetsperspektiv betyr dette at det innføres svært inngripende tiltak overfor borgerne på bakgrunn av en forholdsmessighetsvurdering, hvor konsekvensene er ekstremt usikre. Dette er dypt problematisk og en trussel mot rettssikkerheten.

Koronaviruset har derfor ikke gjort meg redd for sykdom, men for hvor langt norske myndigheter er villige til å gå overfor befolkningen, på bakgrunn av usikre antakelser om fremtidig sykdom og død.

Spørsmålet berører kjernen i demokratiet vårt og burde bekymre flere enn meg.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg