Jeg følte meg sviktet

All min purring og fortvilte telefonsamtaler hadde ikke ført noe sted.

Da Julie Tetlie Ingebrigtsen måtte bytte fastlege, startet problemene med å skaffe resept til livsnødvendig medisin.
  • Julie Tetlie Ingebrigtsen
    Student, Bergen
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.
  • Se svar fra legekontoret nederst på siden.

Denne våren har mitt forhold til fastlegesystemet endret seg. Jeg har vært inn og ut av legekontor og sykehus siden jeg var åtte år. Da jeg var åtte, fikk jeg diabetes type 1. Siden da har jeg måttet bruke insulinpenner for å regulere blodsukkeret i forhold til mat.

Diabetes er en kronisk sykdom jeg har tapt og vunnet kamper med, men som også har åpnet døren for en rekke andre utfordringer, både psykisk og fysisk. En sykdom som fungerer som en heltidsjobb, bare uten lønn og med ingen mulighet for en sykemelding eller en pause. Krevende, men mulig å leve fint med.

Jeg har aldri reflektert mye over hvordan helsesystemet fungerer, da jeg fra så ung alder måtte «leve med det». Det bare var der. De hjalp meg med diabetesen min, sjekket at alt var i orden, og apoteket ga meg medisinene jeg trengte.

Alt gikk veldig «smooth», eller så var det kanskje bare foreldrene mine som måtte deale med alt, og ikke meg.

Nå er jeg godt over myndighetsalderen. Jeg må ha kontroll på det meste selv. Jeg blir fremdeles innkalt til timer og drar på apoteket for å hente ut min livsnødvendige medisin.

Innsenderen er avhengig av insulin i hverdagen. Da hun ikke fikk resepten, ble hun bekymret.

Høsten 2021 fikk jeg en ny fastlege ved Alrek legesenter på Årstad, og kan med hånden på hjertet si at hun har vært den beste legen jeg noen gang har hatt. Jeg har hatt syv–åtte fastleger siden jeg var åtte år gammel. Jeg følte meg sett, hørt, anerkjent og tatt på alvor av henne. Jeg var kapteinen på skuten, og hun var min trygge kompanjong.

En morgen i mai i år fikk jeg plutselig en melding på Helsenorge. Mailen sjokkerte. Fastlegen min skulle slutte. Hun var ferdig.

Jeg ble fylt av sorg og skuffelse, men resonnerte meg frem til mulige grunner for hennes «exit». Kanskje det er for krevende å være fastlege? Kanskje hun ikke orket mer? Eller så hadde hun fått en annen jobb?

Det var etter denne meldingen at kaoset begynte. Hele juni hadde jeg ingen lege. Jeg tilhørte ennå Alrek legesenter og kunne få «hastetime» når vikaren var der to ganger i uken. Dette virket ikke som noe problem, helt til jeg skjønte at på de to dagene vikaren var der, ble jeg like liten som en maur i en maurtue. Det var vanskelig å komme til.

Lageret av de faste medisinene mine – dem jeg er avhengig av å ta hver dag – hadde startet å minke. Jeg dro på apoteket for å ta ut insulin. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde resept på disse, og måtte fornye dem. Men det var ikke noe vanskelig, sa farmasøyten. Bare kontakt fastlegen, og så skjer det vanligvis veldig fort.

Les også

Roald Stigum Olsen: – Fastlegeordningen må endres og styrkes

Jeg ringte inn til resepsjonen på Alrek og ba dem fornye reseptene fort, da dette er noe jeg er svært avhengig av. De skulle gi beskjed til vikaren.

Etter tre–fire dager gikk jeg inn på Helsenorge for å sjekke statusen. Insulinet var enda «inaktiv». Deretter sendte jeg to meldinger til legesenteret. En liten uke senere fant jeg ut at meldingene aldri nådde frem. Jeg ringte så til legekontoret igjen og purret på behovet for insulin. De skulle gi beskjed til vikaren.

Insulinet i kjøleskapet hjemme holdt for kanskje to–tre uker til. Det var ikke helt krise enda, men jeg liker å ha nok på lager, slik at jeg aldri må våkne en dag uten insulin.

Nå om sommeren kan det være problematisk med insulinpenner. På dager der det er 24 plussgrader, er det en risiko for at insulinet blir ødelagt. Og på reise er det viktig å ha reserve i tilfelle en mister en penn eller to.

Så selv om jeg hadde litt igjen, begynte stresset å komme. Jeg hadde ikke mye å gå på. I løpet av én til to uker måtte de jo klare å fikse reseptene.

I slutten av juni ringte jeg inn på nytt. Ingenting hadde skjedd. Nå kjente jeg at lunten var kort. Var det virkelig så vanskelig å skrive ny resept på medisiner jeg er totalt avhengig av? Kontoret skulle videreføre meldingen til vikaren – igjen. Jeg måtte være streng i tonen. Dette gikk ikke mer. Nå måtte de få «fingen ut», som vi sier på bergensk.

Innsenderen mener legen skal ha ansvaret for å fornye fast medisin.

Jeg ble tildelt ny lege i juli, men ringte fremdeles inn til Alrek legesenter for å purre på insulinet de hadde lovet meg.

19. juli gikk jeg inn for å se om noe hadde skjedd. Denne morgenen gikk jeg helt tom for den ene typen insulin, men det måtte jo ha ordnet seg med reseptene, tenkte jeg.

Jeg tok feil. Helt feil. All min purring og fortvilte telefonsamtaler hadde ikke ført noe sted. Jeg kjente meg rasende. Hvordan er dette mulig? Hvorfor er det ingen som tar meg seriøst?

Jeg følte meg sviktet. Dritlei.

Jeg er bare en liten brikke i det store helsesystemet, og vet også at det er noen regler og prosedyrer de må følge, men jeg ønsker å dele noen tanker som denne opplevelsen har gitt meg.

Hvorfor skal det være slik at et individ med en kronisk sykdom, som hver dag er avhengig av en type medisin, selv må ta ansvar for å fornye medisinen etter at en viss tid har gått? Det er ikke sånn at jeg plutselig en dag ikke trenger insulin mer. Ja, jeg kan bytte type insulin, men det skjer jo i tråd med helsepersonell og blir registrert etter det.

Personlig synes jeg at legen skal ha ansvaret for å fornye fast medisin. At de skal ha en oversikt over når disse «går ut» og fornye dem i god tid før pasienten går tom.

Jeg har heldigvis, i skrivende stund, blitt innkalt til min nye lege. Jeg sendte en frustrert melding og forklarte greien, og ble innkalt på dagen. Endelig noen som tok meg på ordet, og jeg kan nå puste lettet ut.

Legekontoret svarer

Vi beklager at pasienten ikke fikk ny resept på insulin etter første henvendelse. Denne resepten skulle vært prioritert selv om vi har hatt lav bemanning på legesenteret i sommer.

Alrek legesenter ser alvorlig på fastlegemangelen og bekrefter at vi i juni måned var i en overgangsperiode mellom lege som sluttet, og ny fast vikar på en av listene våre.

Wenche Thorsen Strømmen, daglig leder ved Alrek legesenter

Publisert

Les mer om dette temaet

  1. – Eg hadde nokre gloser som ikkje eigna seg på trykk

  2. Har løyst legekrisa: – Såg oss nøydde til å ta grep

  3. Over 6000 mangler fastlege i Bjørnafjorden. Derfor må Lea (4) oftere på sykehus.

  4. Har kalla tilsette inn frå ferie og utsett operasjonar

  1. Diabetes
  2. Legekontor
  3. Fastlegene
  4. Helsenorge
  5. Medisin
BT anbefaler

– Jeg husker da det var kamp om plassene. Nå er vi glade for hvert barn vi får.

– Jeg husker da det var kamp om plassene. Nå er vi glade for hvert barn vi får.

LES SAKEN