Som mor til to barn i skolealder, har jeg denne uken tilbrakt mange timer på foreldremøter. Å ha barn innebærer mange bekymringer om hvordan de har det på skolen, men lite visste jeg at det var mine medforeldre som skulle bli problemet.

Mine barn har aldri blitt møtt med noe annet enn varme, forståelse, og tilpasning fra skolen. Når jeg hører læreren snakke om hvordan de bruker tid på å hjelpe førsteklassingene med den store overgangen fra barnehage til skole, og hvordan hun rolig gjentok «ikke bekymre dere, ikke stress, de trenger bare tid. De trenger bare tid», så måtte jeg nesten tørke en tåre. Og førsteklassingen bekreftet alt, med å komme smilende hjem og fortelle at skolen var bra. Det var mange som ville leke med ham, og læreren hadde snill stemme.

Les også: Dumskapens kappløp: Vi foreldre klager over tidsklemmen. Vi har skapt den selv.

Hvert år forteller rektor om at vi ikke må kjøre helt inn på skoleplassen, og hvilke tiltak de har mot mobbing.

Men så begynner kritikken å hagle inn. «Dokumenterer dere skriftlig alle sanksjoner dere setter inn mot hver enkelt elev? Hvordan blir trivselslederne valgt ut? Hvilke kriterier ser dere på, hvordan vet jeg om det har vært en rettferdig prosess hvis mitt barn får avslag? Hva gjør dere med de elendige dusjfasilitetene? Hvorfor har de ikke gym på slutten av dagen istedenfor i starten? Er dere klar over at en fjerdeklassing skal kunne tre svømmeteknikker? Hvorfor tilbys det ikke svømming i 5. klasse? Hekken er for høy, og hva tenker dere å gjøre med at fortauet blir så glatt på vinteren? Hvor mye psykisk helse har dere egentlig på planen, mitt barn stiller ganske dype spørsmål for tiden.»

MOR: Vil du at barnet ditt skal få et godt liv? Legg fra deg mobilen din noen timer når du kommer hjem fra jobb, skriver Andrine Bruland.
Privat

Altså, det tar aldri slutt. ALT er et problem. Til slutt tar jeg meg selv i å lure på om jeg er blitt utsatt for «skjult kamera».

Hva har skjedd med verden? På hvilket tidspunkt ble det slik at foreldrerollen stoppet den dagen permisjonstiden var over? Når gikk vi fra å lære barnet å møte verden, til å endre verden til å passe for vårt barn? Hvilken voksen tror du at du skaper, av et barn som har gått igjennom hele oppveksten mellom lave hekker på strødde fortau, uten å løse et eneste problem på egen hånd, uten å tilpasse seg ulike forhold?

Selvsagt skal vi kreve en god nok skole for barna våre. Men kjære sinte, kritiske, uhøflige curlingforeldre. Dette dere holder på med nå er ikke omsorg for barnet ditt, dette er ansvarsfraskrivelse, og dårlig modellæring.

Les også: Jeg var den som ingen ville være, og som de andre foreldrene var glade for å slippe å ha som sin egen sønn.

Vil du at barnet ditt skal få et godt liv? Legg fra deg mobilen din noen timer når du kommer hjem fra jobb. Se barnet ditt i øynene. Lytt til ham eller henne. Lær barnet hvordan det skal passe seg for høye hekker og annen dårlig sikt i trafikken. Snakk om sorg. Kjøp brodder. Ta en tur i svømmehallen. Send med en vaskeklut til gymtimene.

Bruk den snille stemmen, både når du snakker til og om rektor og læreren, og alle andre dere møter på deres vei. En time med psykisk helse på skolen er flott, om de får til det, men glem aldri at du, mamma og pappa, er barnets viktigste lærer. Hvordan du møter verden sammen med barnet ditt, vil veie tyngst av alt, i den sekken barnet bærer med seg resten av livet.

Synes du flere bør lese dette innlegget? Del det på Facebook!