Hvorfor sa hun ikke noe?

DEBATT: Litteratur og teater kan hjelpe oss til forstå kvinner og menn som er blitt utsatt for seksuelle traumer.

Publisert: Publisert:

UBEHAGELIG: I DNS-forestillingen «Arv og miljø» vil mange overgrepsutsatte gjenkjenne Bergliots følelsesmessige uttrykk. Vi andre får et ubehagelig innblikk i livet til en som har opplevd seksuelle overgrep, skriver Margrethe Øglænd. Foto: Odd Mehus/Den Nationale Scene

Debattinnlegg

Margrethe Øglænd
Spesialist i klinisk voksenpsykologi

«Jeg skulle ønske jeg kunne stå på torget og rope: Se på meg! Hør på meg!» Ordene ble uttalt av en kvinne som var i psykologisk behandling for senvirkninger av seksuelle barndomstraumer.

I det terapeutiske rommet hører jeg mange fortellinger om livet. Mennesker beskriver angst, skam, skyld og ensomhet, og gir beretninger om behov for beskyttelse og overlevelse både i oppvekst og voksenliv. Hemmelighetene deres er taushetsbelagt og bevares i låste arkivsystem. Dette er en viktig trygghet og sikkerhet for den som er i behandling. Samtidig er det mange som sier «jeg skulle ønske at flere enn du vet, at andre kan forstå hva jeg har gjennomlevd.»

I DNS-oppsetningen «Arv og miljø» gis Bergliot en stemme som bærer ut over det lukkede rommet. Mange overgrepsutsatte vil gjenkjenne hennes tema og følelsesmessige uttrykk. Vi andre får et ubehagelig og forhåpentligvis medfølende innblikk i livet både til en som har opplevd seksuelle overgrep som barn, og familiemedlemmene som på ulike måter prøver å beskytte seg mot den uholdbare sannheten.

Vi trenger alle mer kunnskap og forståelse for de utsattes reaksjonsmåter, både i selve overgrepssituasjonen og etterpå. «Hvorfor sa hun ikke nei? Hvorfor fortalte hun ingenting? Hvorfor kunne ingen se det på henne? Det er jo så lenge siden, hvorfor kan hun ikke bli ferdig med det, og legge det bak seg?»

Bergliots mor og søster formidler både i ord og uttrykk det jeg tolker som vantro, frustrasjon, forakt, overbærenhet iblandet redsel og sterkt behov for å gjøre Bergliot til den som gjør urett både overfor faren og familien.

Når noen har blitt utsatt for seksuelle overgrep, er det som oftest ikke overgriperen - den som gjør urett - som erkjenner skam og skyld. Det er ofrene – de som lider urett – som tar ansvaret for det redselsfulle og smertefulle de har opplevd. Erfaringer mange har fått i møte med rettsapparatet, bekrefter opplevelser av manglende troverdighet, skyld og lav verdi.

Få av mine pasienter har fortalt andre om at de ble seksuelt misbrukt. Hvordan kan vi forstå dette?

Som barn ble mange innstendig fortalt at de ikke må si fra til noen. «Dette må være min og din hemmelighet» ofte etterfulgt av ulike trusler som «Far kommer i fengsel, og barnevernet tar deg! Mor kommer til å dø». De usynlig misbrukte barna får dermed ingen hjelp til å forstå hva de har opplevd, eller uttrykke opplevelsene sine som følelser. Barnets måte å lage mening på, er å tenke at det er noe galt med dem, og at de har gjort noe forferdelig galt.

Kroppen gir på ulike måter beskjed om at de lider. De har vondt i magen, i underlivet, i hodet. Mange oppfatter smertene som straff og blir opptatt av å skjule. Redselen for å bli avslørt, kan også føre til at de slutter å fortelle om andre opplevelser. De blir ensomme og redd for nær kontakt med andre.

Kunnskap om traumereaksjoner kan gi oss alle økt forståelse, respekt og aksept for kroppens unike overlevelsesevne. Seksuelle overgrep er overveldende erfaringer, der traumereaksjoner kan forstås som automatiserte overlevelsesstrategier. Det handler om å glemme det skremmende, smertefulle og forvirrende ved å unngå tanker og følelser som er knyttet til hendelsene. Barnet blir utrygg overfor andre, både fordi det kjenner seg annerledes og er redd for å bli avslørt, og usikker på hvem det kan stole på.

Når et barn forblir ensom med sine overgrepsopplevelser, er det mange som etter hvert utvikler psykologiske symptomer.

Det er ofte en klar sammenheng mellom hvordan en overgrepsutsatt reagerte da den traumatiske hendelsen rammet, og de symptomene de sliter med seinere. Flere glemmer fullstendig deler av, eller hele overgrepshistorien. Noen kan kjenne seg nummen og følelsesløs, for plutselig å bli overveldet av angst og andre kroppslige «vondter», der selvskading og bruk av rusmidler forsøkes som lindring.

Noen oppdager at kroppen kan holdes under kontroll ved å spise for mye, kaste opp eller spise minst mulig. De er ofte anspent både når de er alene og sammen med andre. Dette påvirker oppmerksomhet og bevissthet, som gir vansker i forhold til læring. De synes det er vanskelig å ha tillit til andre, og trekker seg enten tilbake eller lar andre bestemme over seg.

En kvinne i behandling sa «det er noe galt med meg. Jeg er liksom annerledes på en negativ måte. Jeg føler at andre ser på meg som rar og uforståelig. Jeg er alltid anspent, stresset og ukonsentrert. Jeg husker dårlig, og har vanskelig for å finne ord».

I faglitteraturen beskrives traumesymptomer som posttraumatisk stresslidelse og kompleks traumatisering. Omfanget av psykologiske problemer i ettertid påvirkes blant annet av barnets alder og utviklingstrinn da overgrepene skjedde, av hvilken følelsesmessig tilknytning barnet hadde til overgriperen, og av overgrepenes innhold og varighet.

Langvarig seksuell traumatisering beskrives også som en hukommelsesforstyrrelse. Minnene fra overgrepene lagres ofte ikke som bevisste, sammenhengende historier. De kan oppleves som fragmenter av voldsomme følelser, ubehagelige kroppsfornemmelser og forvirrende tankeimpulser. Det er som om traumeopplevelsene har mistet sin historiske forankring og flyter utenfor tid og rom.

Overgrepsofre kan plutselig invaderes av bilder, lukter og lyder. Da skjer det vi kaller en reaktivering av traumeopplevelser i nåtid. En slik aktivering kan utløses ved for eksempel smak, lukt eller berøring av bestemte personer og gjenstander, som hos tannlege, fysioterapeut, lege og gynekolog. Traumeaktivering kan også utløses av indre opplevelser som drømmer, tanker, kroppssensasjoner og følelser.

Både overgrepsutsatte, familie, venner og andre vil kunne oppleve slike reaksjoner både forvirrende og ubehagelige. Når vi ikke forstår, er det lett å ta avstand og beskrive den andre som gal, med psykiatriske diagnoser uten historisk sammenheng.

Det er skrevet mye faglitteratur om traumebehandling de siste 30 årene, og helsepersonell videreutdanner seg og gir adekvat traumebehandling. Skjønnlitteratur og teateroppsetninger kan hjelpe oss alle til få innlevelse og medfølelse for kvinner og menn som er blitt utsatt for seksuelle traumer. Vi kan forstå hvorfor et barn ikke fortalte noe til noen, og hvorfor det ofte er vanskelig for en voksen å plassere ansvar og skyld hos andre enn seg selv. Slik kan vi sammen bygge bro mellom ensomhet til kontakt.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg