Snakk om døden

DEBATT: Mange har tanker rundt egen gravferd, men opplever at det er vanskelig å snakke med sine pårørende om dette.

LIKT FOR ALLE: Alle uansett tro eller tvil blir gravlagt på de kommunale gravplassene, ofte kjent som kirkegårder, skriver innsenderne. Foto: Eirik Brekke

  • Magnhild Bøe-Hansen og Stine Strøm-Andresen
    Organisasjonssekretærer, Human-Etisk Forbund
Publisert:

I Norge er døden fortsatt et stort tabu. Vi snakker lite om det, om gravferd og hva som praktisk skal gjøres i forbindelse med dødsfall. Mange tror at vi bare har gravferd i kirken, og at vi derfor gravlegges på kirkegården. Gravferder som ikke er i kirkelig regi, er det lite kunnskap om.

Denne usikkerheten gjenspeiles også i forvaltningen og i flere kommuner. I Avisa Nordhordland kunne vi for litt siden lese om Marianne Erstad som var fortvilet over kommunen, som ikke har verdige livssynsnøytrale seremonirom å tilby innbyggerne sine. Det fikk hun og familien erfare da de skulle gravlegge moren.

Det første de fikk tilbud om, var et ungdomshus, noe de ikke ønsket. De endte opp med en kultursal de selv pyntet og gjorde i stand. Selve seremonien ble vakker, men da de skulle bære kisten ut, var døren for smal. «Me måtte klistra oss opp i kista og gå sidelengs ut døra», forteller datteren til avisen.

Les også

– Jeg har sluttet å tenke på hvilke sanger som vil passe i min begravelse

Dette er ikke en problemstilling som er unik for Nordhordland, men noe vi ser over hele fylket. Som ansatt i Human-Etisk Forbund er et av de mest vanlige spørsmålene vi får i forbindelse med innmelding: «Hvor blir jeg gravlagt hvis jeg ikke står i kirken?» Eller at pårørende ringer og sier: «Jeg må melde ut min mor, for hun ønsker å ligge i samme grav som min far når hun dør, og da må hun jo være innmeldt i kirken.»

Slik er det ikke.

Alle uansett tro eller tvil blir gravlagt på de kommunale gravplassene, som ofte er kjent som kirkegårder, hvis en ikke har søkt Fylkesmannen og fått godkjent askespredning. Gravplasser er kommunenes ansvar. Det er ikke noe problem at en som var innmeldt i kirken og en humanetiker blir gravlagt i samme grav.

Selve gravferden eier de pårørende. Det vil si at de kan leie et kapell eller annet lokale og ha den seremonien de selv måtte ønske for å hedre det livet som er levd.

Flere og flere har ønsker og tanker rundt egen gravferd, og mange skriver dette ned i et siste vilje-skjema. Det er ikke juridisk bindende, men en veiledning til de pårørende som sitter med beslutningsmyndigheten i etterkant av et dødsfall.

Les også

Nye hjem for byens døde

Vi møter mange som har tanker rundt egen gravferd, men som opplever at det er vanskelig å snakke med sine pårørende om dette. De opplever at de blir kimset bort med at «det er nå lenge til du skal dø», osv.

Igjen blir det synlig at døden er noe vi ikke snakker om. Det fører til at når man står der og skal lage en avslutningsseremoni for den man er glad i, så vet man svært lite om hva de hadde ønsket.

For mange er det en trygghet å kunne få snakke om hva de ønsker, og hva som er rett for dem. Døden er noe som kommer til oss alle, så hvis vi blir flinkere å snakke om den, vil også offentlige instanser bli nødt til å bli mer bevisste. Da kan man unngå at folk får en opplevelse av uverdighet.