I Bergens Tidendes 11. mai kommenterer lagdommerne Torstein Frantzen og Wiggo Storhaug Larssen innlegget mitt i BT 23. april om Særdomstolsutvalgets reformforslag for å bedre den rettslige behandling av barnesaker. Dette er saker som kan være utløst av barnevernet eller av foreldrekonflikter.

De to dommerne bruker store deler av innlegget til å polemisere mot forslaget om å utnevne dagens fylkesnemndsledere til tingrettsdommere samtidig som fylkesnemndene legges ned. Men jeg har ikke kritisert Dommerforeningens uttalelse på dette punkt.

Derimot har jeg kritisert Dommerforeningens reaksjon mot forslaget om økte krav til barnefaglig kompetanse. Jeg har lest de fleste av høringsuttalelsene. Det er bare fra dommerhold at det tas til motmæle mot behovet for mer ikke-juridisk kompetanse hos dommere som skal behandle barnesaker.

Ved flere domstoler foregår det barnefaglig spesialisering og kompetanseutvikling, men dette varierer fra domstol til domstol. Det er etter utvalgets oppfatning en systemsvakhet.

Særdomstolsutvalget har derfor foreslått en obligatorisk opplæring for alle som skal være dommere i barnesaker, samt at bare tingretter med et solid fagmiljø på feltet (minst fem dommere) kan få barnesaker til behandling.

Forslaget er stort sett møtt med begeistring fra omgivelsene utenfor domstolene.