Uhørt av Civita om eldrebølgen

Tenketanken Civita gjør seg til talsmann for et verdisyn jeg trodde var uhørt i det norske samfunnet.

INGEN ØKNING: Tar vi hensyn til at friske leveår øker mere enn levealderen og at andelen barn og unge synker, får vi ingen økning i den såkalte forsørgerbyrden for de yrkesaktive frem mot 2060, skriver Bjarne Jensen (til v.). Her på tur med seminardeltakere under Knarvikmila i august. Rune Sævig

Debattinnlegg

Bjarne Jensen
Tidligere rådmann i Bergen. Professor emeritus ved Høgskolen i Innlande

I et intervju med meg i BT den 30. august trakk jeg frem at negative konsekvenser av den såkalte eldrebølgen er blitt voldsomt overdrevet, og at det brukes som skremmebilde for å få gjennomført endringer i det norske samfunn som det store flertall ikke er tjent med.

Vi burde tvert imot rope hurra for at vi lever lenger fordi friske leveår er forventet å øke sterkere enn økningen i alderen. Dette er de viktigste konklusjoner fra en analyse vi har gjennomført om konsekvensene av at vi lever lenger og blir flere eldre, presentert i Fagbladet Samfunn og Økonomi nr. 1 for 2018.

Steinar Juhl og Mathilde Fasting i Civita er provosert av dette budskapet og hevder i et debattinnlegg i BT den 7. september at vi tar feil. De opprettholder sitt skremmebilde: «Mens fem personer i yrkesaktiv alder skulle spleise på utgiftene til en pensjonist i 1970, vil det i 2060 bare være 2,5 personer til å dele på den samme regningen.» Deres konklusjon er at velferdsstaten ikke er bærekraftig.

Budskapet forsterkes i innlegget med påstanden: «Når en som blir født i dag har en forventet levealder på cirka 80 år, vil vedkommende yte for lite inn til å dekke de forventede kostnadene en som ung og gammel påfører statsbudsjettet gjennom ulike velferdsordninger».

Les også

Dette innlegget startet debatten: – Skremslene om eldrebølgen fremstår som en bløff

Som borgere skal vi altså vurderes ut fra vårt bidrag til statsbudsjettet. Her gjør Civita seg til talsmann for et verdisyn jeg trodde var uhørt i det norske samfunnet. Det er lite igjen av det solidariske samfunnssyn som ligger bak vår velferdsstat, og som har ført til at internasjonale organisasjoner som FN, WHO og OECD stadig rangerer Norge som det beste landet å bo i. De fleste vil også skjønne at det ikke er mulig å lage enkle regnestykker med bastante konklusjoner av så kompliserte og mangfoldige sammenhenger.

Hovedårsakene til at Civitas analyser er feil og mangelfulle, er at de i sine beregninger ikke tar hensyn til dette: Samtidig som vi lever lenger, får vi flere friske leveår. Og: Andelen i barne - og skolealder og under utdanning blir lavere. Det viser våre analyse.

Legger vi til rette og er det behov, vil det åpne for at flere kan være yrkesaktive lenger enn i dag. Vi vet naturligvis ikke hva som vil være behovet for arbeidskraft 30-40 år frem i tid. Strukturrasjonalisering gjennom automatisering og digitalisering i arbeidslivet ser ut til å bli langt sterkere enn tidligere. Det taler for at behovet for arbeidskraft kan bli mindre. Kanskje vil det ikke være mangel på arbeidskraft, men mangel på arbeidsplasser som blir utfordringen.

Les også

Civita: Norge går mot underskudd hvis vi ikke tar grep nå

Økt andel eldre reduserer tilbudet av arbeidskraft og øker behovet for arbeidsplasser i pleie og omsorg og helsesektor. Derfor kan økt andel eldre i den sammenhengen ikke bli et problem, men heller et bidrag til å løse problemer.

Tar vi hensyn til at friske leveår øker mere enn levealderen og at andelen barn og unge synker, får vi ingen økning i den såkalte forsørgerbyrden for de yrkesaktive frem mot 2060.

At så elementære sammenhenger er oversett i analysene av at vi blir flere eldre, er bakgrunnen for at vi kaller det bilde som er skapt, blant andre av Civita, for skremselspropaganda.

Det er også flere andre forhold som må trekkes inn når vi skal vurdere de samfunnsøkonomiske konsekvensene av at vi lever lenger og andelen over 70 år øker:

  • Eldre har inntekter og formue og betaler skatt på linje med yrkesaktive.
  • Eldre er de viktigste bidragsyterne i frivillig sektor og familieomsorg, og den er like omfattende som den offentlige omsorg.
  • Mindre enn 25 prosent av eldre mottar pleie og omsorgstjenester, og de betaler betydelige egenandeler avhengig av sine inntekter.
  • Arbeidstagerne har betalt pensjonspremier til folketrygden og tjenestepensjonsordninger i et langt yrkesliv. Pensjonssparingen i kommunale tjenestepensjoner har for eksempel utgjort 10-14 prosent av de ansattes lønn gjerne i en tredve-førtiårsperiode.

Civita er opptatt av at oljeinntektene faller bort. Men statens inntekter fra olje og gassvirksomheten går inn i Statens Pensjonsfond Utland. De brukes ikke, men spares. Det vi bruker av fondet, som allerede nå er på 8500 milliarder kroner, skal begrenses til realavkastningen. I prinsippet skal derfor dette være en inntekt ikke bare for dagens, men også fremtidens samfunn.

Med veksten vi forventer i befolkningen, og da særlig i de eldre aldersgruppene, vil det være behov for vekst både i pleie og omsorg i kommunene og helsetjenester i kommuner og helseforetak. Her er vi enige med Civita-utrederne. Det ligger godt til rette for det dersom den forventede veksten i bruttonasjonalprodukt (BNP) slår til.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg