For klimaflyktningene i Sahel er ikke løsningen Europa

Norge kan støtte den største og viktigste bistandsinnsats som noen gang er gjennomført.

Publisert: Publisert:

FORSVINNE: Klimaekspertene antar at temperaturen i Nord-Sahel innen 2050 vil stige til omtrent 39 grader. I disse marginale områdene vil beiteområdene til kveget tørke inn, og livsgrunnlaget for millioner av mennesker vil forsvinne, skriver innsenderen. Foto: NTB scanpix

Debattinnlegg

Rolf Skudal
Sivilingeniør-bygg, med 30 års erfaring fra bistandsprosjekter i Afrika og Asia

Ifølge FNs klimapanel vil Sahel-regionen i Afrika bli hardest rammet av klimaendringer. En temperaturøkning vil utløse en økologisk krise i Sahel, og livsgrunnlaget for millioner av mennesker blir lagt i grus. FN anslår at rundt 50 millioner mennesker kan ende opp på intern flukt de neste 10 årene som følge av forørkning.

Sahel er et mellom hundre til tusen kilometer bredt belte som strekker seg gjennom Nord-Afrika, fra Atlanterhavet i vest, til Rødehavet i øst. Beltet er den biogeografiske og klimatiske overgangssonen mellom Sahara i nord, og relativt grønne savanner i syd.

Befolkningen er i hovedsak nomader, som i tillegg driver et svært spartansk jordbruk på den tørkeutsatte jorden. De lever under klimatisk svært vanskelige forhold, og store sultkatastrofer inntreffer med jevne mellomrom. I den sørlige delen av Sahel er de klimatiske forholdene mye bedre, og der lever befolkningen i hovedsak av jordbruk.

INNSENDEREN: Rolf Skudal. Foto: Privat

Klimaekspertene antar at temperaturen i Nord-Sahel innen 2050 vil stige til omtrent 39 grader – fra dagens gjennomsnittlige makstemperatur på 36. I disse marginale områdene vil beiteområdene til kveget tørke inn, og livsgrunnlaget for millioner av mennesker vil forsvinne. Flertallet har trolig svært liten eller ingen skolegang, og ingen erfaring fra arbeidslivet i et industrisamfunn.

Mulighetene for å kunne skape seg et meningsfullt liv i Europa er minimale. De vil møte stengte grenser.

For disse klimaflyktningene er løsningen ikke i Europa, men i nærområdene i Afrika. I Afrika er det store, nesten folketomme landområder hvor det er muligheter for å utvikle landbruk. Slike områder finnes i den sørlige del av Sahel og i nabolandene i sør. I for eksempel Sør-Sudan, er det enorme folketomme områder med førsteklasses matjord og et gunstig klima. Med Nilen som renner gjennom landet, er det ubegrensede muligheter for vanning.

Men en flyktningfamilie kan ikke dra av sted på lykke og fromme for å finne et stykke land og slå seg ned der. Med et så stort antall flyktninger denne krisen vil skape, ville det ha utløst store konflikter. For at de skal kunne etablere seg som bønder i egnede naboområder, kreves det en omhyggelig forberedelse og planlegging – fortrinnsvis med FN i førersetet.

Derfor må det forhandles om tillatelse til at flyktninger slår seg ned der som bønder, med lokale myndigheter i disse områdene. Flyktningene må også gjennom en kontroll-og godkjenningsprosess. Grunnet de voldelige og spente forhold i Sahel og de potensielle konfliktene mellom ulike religiøse grupper, blir dette et viktig og problematisk felt.

For å kunne gi flyktningene et minimumstilbud med henhold til sikkerhet, infrastruktur og sosiale tjenester, må det legges opp til at de bor i kompakte landsbyer med akseptable gangavstander til selve gårdsbrukene.

Fra dag én må det tas sikte på at flyktningene etablerer seg i permanente hus på en tomt i en godkjent bebyggelseplan. Totalt vil det trolig bli behov for flere hundre tusen boliger. Hvem skal finansiere dette og hvem skal bygge husene?

Løsningen er at husene i hovedsak bygges i tråd med den lokale byggeskikken, som alle behersker. Det som trengs er overordnet arealplanlegging og planlegging av landsbyene, organisering og noe teknisk rådgiving. Flyktningene selv vil stå for byggingen av husene.

Imidlertid bør de få tilskudd til anskaffelse av vanntanker for å lagre regnvann, solcellepaneler for strøm, og tørrklosetter. Det som trenges av økonomisk støtte er en overkommelig oppgave.

I Norge er det betydelig kompetanse både om Afrika generelt og om Sahel spesielt. Mitt forslag er at UD og Norad innkaller de ressurspersoner vi har i Norge for å drøfte det som er lagt frem her, og vurdere om det er verdt å arbeide videre med forslaget.

I så tilfelle må UD ta opp saken med FN.

Dette vil, hvis realisert, være den største og viktigste bistandsinnsats som noen gang er gjennomført – og det uten et stort internasjonalt økonomisk bidrag, men med et stort bidrag fra de som bistanden er rettet mot. Det vil være et eksempel på bistandens grunntanke: hjelp til selvhjelp.

Et stort og stabilt bondesamfunn i Sør-Sahel, er også et godt fundament for utnyttelse av de rike mineralforekomstene i Sahel, og dermed en eventyrlig utvikling i regionen.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg