«Pass på din mor, hvis hun ikke lærer å holde kjeft, kommer vi og tar henne fra deg.»

Kadra Yusuf tok et valg for å skjerme datteren.

Denne artikkelen er over syv år gammel

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hilde Sandvik skriver i dag teksten Kvinnene som stilna. Jeg kan ikke snakke for de andre jentene, men dette er min hovedgrunn for at jeg kastet inn håndkleet når det gjelder visse temaer.

Det var nesten sommer, bare en måned igjen før barnehagen skulle stenge og datteren min skulle bli begynne på skolen. Vi var på vei hjem denne dagen, telte gule biler og snakket om hun fikk lov til å sykle til skolen når hun ble skolebarn. Mens vi tuslet kom tre somaliske menn mot oss. Voksne menn. Jeg skjønte at vi ikke kom til å gå forbi hverandre i fred, i og med at han ene pekte på oss før han nådde oss. Mennene stoppet oss og det kom en lang tirade, jeg tok hånden til datteren min og dyttet henne bak meg.

Jeg forble rolig og hørte på at jeg ble kalt skitne frafalne hore, at jeg burde bli gjengvoldtatt for så bli kastet i havet. At ingen ville savne meg, at min familie og min klan mest sannsynlig ville betale disse mennene alt de hadde. Jeg sto rolig, å skrike ville gjøre min datter redd, å løpe var i hvert fall ikke en mulighet. Det hadde jeg lært av erfaring. Bare stå helt rolig og stirre i bakken og la de tømme seg for alt sinne, frustrasjon og hat så kanskje de ville, og måtte, la oss gå.

De holdt på en liten stund til. Og så skjer det. Han ene dytter meg litt unna og bøyer seg ned mot min seks år gamle datter og sier noe sånt som: «Pass på din mor, hvis hun ikke lærer å holde kjeft, kommer vi og tar henne fra deg. Vi kommer kanskje på natta eller på dagen og tar dere begge bort.» Han tar hendene mot halsen og later som han kutter seg med kniv. Så går de.

Og det er nå du som leser dette kanskje sier: Hvorfor ringte du ikke politiet? Jeg hadde jo ringt politiet ørten ganger før, likevel skjedde det igjen og igjen. Den evige trakasseringen, truslene, spyttingen, blikkene og så videre. Før jeg hadde fylt 25 hadde jeg prøvd samtlige voldsalarmer på markedet.

Nei.Jeg tok en beslutning om at datteren min ikke fortjente dette livet, ikke fortjente å våkne opp om natta og skrike etter meg fordi hun trodde noen slemme menn hadde kommet for å ta meg vekk. Jeg ville ikke at hun skulle sitte på skolen og være redd for at noe skulle skje med meg. En seksåring fortjener ikke det. Så jeg tok et valg. Jeg kunne klare det meste, men å traumatisere mitt barn, det var faen ikke noe jeg ville gjøre. Det var ikke en pris jeg var villig til å betale.

Priser og det å bli heiet på er ikke nok, for når natta kommer er du dønn alene. Når vinteren kommer og det blir mørkt og du må dra hjem etter jobb er du fortsatt alene. Det er deg og voldsalarmen din. Du må passe på deg selv. Du må også passe på å ikke trykke én gang for mye, for da tar du vekk ressurser som noen andre trenger. Du kommer endelig hjem og skrur på PC-en. Der ligger det et hav av ikke så hyggelige mailer. Du må huske å lukke alle dører, dobbeltsjekke vinduer. Være var på hver minste lyd. Du lever som et fanget dyr.

Men jeg er ikke et offer, jeg sluttet å være et offer da jeg som tenåring valgte å hoppe ut av vinduet hjemme på Haugenstua for så aldri å vende tilbake. Jeg hadde kun meg selv da og jeg stolte på min magefølelse. Jeg måtte komme meg vekk derfra.

Og det samme gjorde jeg nå, da jeg bestemte meg for å ligge lavt når det gjelder visse temaer. Jeg så på min sovende datter og tenkte at hun skal få et bedre liv enn det jeg hadde. Og det innebærer fravær av frykt.

Innlegget ble først publisert på Kadra Yusufs Facebook-profil.