Jeg trodde jeg var dum

Jeg skulle ønske jeg visste mer om dysleksi da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående.

DÅRLIGE RÅD: Hvis jeg hadde hørt på rådene jeg fikk i grunnskolen, hadde jeg aldri sittet her i dag med en mastergrad fra Universitetet, skriver Veronica Myking. PRIVAT/SCANPIX

Debattinnlegg

Veronica Myking

Når jeg skriver, dukker det som regel opp en del skrivefeil og dårlig språk. Det er fordi jeg er dyslektiker. Men det burde ikke være en unnskyldning. Jeg burde skrive bedre. Det vet jeg at jeg kan.

Å være dyslektiker er en utfordring. Selvfølgelig er det forskjellig hvordan mennesker er rammet av det. Noen har store problemer med å lese skrift eller skrive riktig. Mens andre leser helt fint og har minimalt med feil. For min del gjelder det en del skrivefeil med skj-lyd, kj-lyd og bruken av og/å. Heldigvis har jeg ikke noe problem med å lese.

Jeg føler at mange dyslektikere blir satt i bås. Hvis elever har problemer med lesing og skriving på skolen, blir de i dag testet tidligere. Det er også lettere å få diagnosen bekreftet. Det er jo kjempepositivt.

Samtidig føler jeg at den tidligere diagnostiseringen fører til at mange gir opp å jobbe med - eller skal vi si mot - dysleksien. Det blir lett å si «nei, det kan jeg ikke, for jeg har dysleksi.» Eller i verste fall at lærere undervurderer elevene som har dysleksi. Dette har jeg sett selv i skolen. Elever ønsker å lese bøker, men læreren mener de er for tunge for dem, nettopp fordi de har dysleksi.

Les også

Fikk dysleksi på timeplanen

Jeg valgte tidlig å jobbe mot dysleksien. Hvis jeg hadde hørt på rådene jeg fikk på ungdomsskolen og videregående, hadde jeg aldri sittet her i dag med en mastergrad fra Universitetet.

På barneskolen var det tydelig at jeg hadde et problem, men ingen ting ble gjort. Det endte med at jeg faktisk trodde at jeg var dum. Først da jeg kom på videregående, fikk jeg bekreftet at det var dysleksi som gjorde at jeg alltid stavet feil. Dette ble oppdaget med en gang jeg begynte. Jeg valgte å ikke fokusere på fortiden da jeg ikke hadde fått noen hjelp til problemet mitt.

Jeg valgte heller å se fremover og ta imot den hjelpen jeg fikk. Jeg hadde et ønske for fremtiden, og det var å kunne studere religionsvitenskap og historie på universitetet. Jeg ble selvfølgelig frarådet disse studiene på videregående. Men sta som jeg var, så søkte jeg. Med hardt arbeid klarte jeg dette målet. Det ligger hardt arbeid bak.

Dyslektikere må ofte jobbe enda hardere med tekster og pensum enn andre. Men jeg klarte det og fullførte min mastergrad i historie med karakteren B i 2009. Jeg må lese korrektur på det jeg skriver mange ganger før jeg tør å levere det ifra meg. Det aller beste er selvfølgelig å la noen lese korrektur for meg. Men det sitter ofte langt inne - selv om det burde være den enkleste ting i verden. Men for meg er det vanskelig. Det viser jo bare at det å ha dysleksi, er tabubelagt ennå.

Les også

Erna Solberg: Jeg har dysleksi og skriver selv

Jeg skulle ønske jeg visste om Dysleksiforbundet da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående. Jeg anbefaler dem som har barn med dysleksi å ta en titt på hjemmesiden deres som er full av tips og oversikt over rettigheter.

Jeg er svært opptatt av at mennesker med dysleksi ikke skal bli undervurdert. Det finnes svært mange kjente mennesker i verden som er dyslektikere. Dysleksi trenger altså ikke å være en hindring. Hvis du merker at en venn eller kollega alltid har de samme skrivefeilene, vær forsiktig når du skal påpeke det. Det kan være sårende. Istedenfor at vedkommende fortsetter å skrive, kan det ende opp med at de stopper helt med det. Selvtilliten blir borte, og de sitter igjen med følelsen av at de ikke kan noe.

Enkelte mennesker får faktisk ikke diagnosen før i voksen alder, som Steven Spielberg. Så kjære meddyslektiker: Ikke undervurder deg selv. Ikke føl deg dum selv om noen kommenterer at «det staves ikke sånn».

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg