Jeg vil være drømmelæreren

Jeg skal i gang med mitt tredje år som lærerstudent. Problemet er bare at noe har skjedd med den lærerspiren som hadde vokst seg så stor, frodig og blomstrende.

Publisert Publisert

Foto: Syda Productions / Shutterstock

Debattinnlegg

  • Hanne Høyland
    Lærerstudent
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

Høsten 2012. Endelig! Endelig skulle jeg starte på studiet jeg hadde lengtet og drømt om så lenge jeg kan huske. Jeg sier at «jeg går på lærer», men det heter noe så flott som GLU 5-10. Det hele begynte i 5. klasse. Jeg var av elevtypen kjapp, motivert, lærelysten, og kanskje også til tider irriterende for lærere og medelever. Jeg kjedet meg, og for å ha noe å gjøre, gikk jeg fra pult til pult for å hjelpe de som sto fast. Læreren vår het Berit, og hun var topp, men det ble ikke så veldig populært at jeg prøvde å ta over jobben hennes. I stedet for å utnytte meg som en ressurs, eller å gi meg mer krevende oppgaver, fikk jeg beskjed om å sitte pent og rolig på stolen min. Dette opplevdes som frustrerende, men likevel ble et frø sådd, og siden har den spiren aldri sluttet å vokse.

Les også

Fire av ti har ingen sympati med lærerne

Jeg er redd

Nå sitter jeg her, og skal snart i gang med mitt tredje år som lærerstudent. Problemet er bare at noe har skjedd med den lærerspiren som hadde vokst seg så stor, frodig og blomstrende. Den siste tiden har noen greiner blitt kappet av med øks, mens blomstene har fått seg en omgang med round-up. Jordsmonnet tappes for mineraler, og skadedyrene kommer stadig nærmere.

Jeg er ikke den eneste lærerstudenten som kjenner på disse følelsene. Jeg er redd, redd for at KS med sine krav skal ende opp med å ringbarke meg. Jeg ønsker kun det beste for mine fremtidige elever, men allerede nå, gjennom praksis og vikararbeid, ser jeg at det vil bli umulig å tilby under forholdene som KS krever. For å kunne yte mitt beste, for å kunne gi vår fremtids ledere en god utdanning, trenger jeg optimale groforhold. Det er ikke disse forholdene KS tilbyr lærerne i dag. De åpner sluser og porter for skadedyr, samtidig som de kaster øks inn i en av de rikeste og viktigste skogene vi har.

For å kunne yte mitt beste, for å kunne gi vår fremtids ledere en god utdanning, trenger jeg optimale groforhold

Gir ikke opp

Skole-Norge liker å se til Finland, så hvorfor gjør de ikke det nå? Der finnes mineralrike jordsmonn, samt gartnere som steller godt med skogen. Og om de lurer på hva som er best for skolen, ja da spør de skogen, og hører på vindens ul mellom stammene, og bladenes blafring i solskinnet.

Jeg har ikke tenkt til å gi opp, spiren er ikke død. Kampviljen og overlevelsesinstinktet er der, men det er ene og alene fordi ønsket om å være drømmelæreren for mine fremtidige elever fortsatt er der, og fordi jeg er overbevist om at lærerstanden ikke kommer til å gi opp en kamp de ikke har råd til å tape, da taper de for elevene sine. Dessverre vet likevel de fleste hva som skjer om et tre blir ringbarket. La oss bare håpe at de ikke brenner ned hele skogen, den er nemlig tynn nok fra før.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg