Mangel på ryggrad

I motsetning til Norske Billedkunstere, ser jeg alvorlig på at mitt verk er blitt utsatt for sensur.

PROVOSERT: Kunstner Gitte Sætre reagerer sterkt på at videoinstallasjonen hennes er fjernet.

  • Gitte Sætre
    Debattredaktør Kunsthall314.art

Videokunstverket «Woman cleaning shame» ble sensurert av Thon hotell i Norheimsund denne uken, omtalt i BT, Tv2 og P2 den 25.juni. Det politiske videoarbeidet var en del av kunstprosjektet «Mellom Himmel og Fjord» i Hardanger og har hengt i et av hotellets vinduer ut mot gaten.

Etter at hotellet mottok kritiske kommentarer til kunsten, valgte hotelldirektør Jorunn Pile å trekke ut kontakten, uten å kontakte meg på forhånd. I disse videoene jobber jeg med problemstillinger knyttet til norsk politisk virkelighet, og norske intervensjoner og roller i internasjonal politikk, — hvor Norge velger å gjøre «nødvendige ofre» fremfor å vise integritet og etisk bevissthet.

Les også

Kunstnar føler seg sensurert av hotell

Mangel på ryggrad

«Woman washing»-videoen kommenterer hvordan Norge løper etter forretningsmuligheter (som ved Dalai Lamas besøk i Norge). Når en nasjon, som markedsfører seg med Nobelpris og menneskerettigheter, viser total mangel på ryggrad og overlater til Kina å avgjøre norsk innenrikspolitikk, blir dette et brudd med alt vi står for, slik jeg ser det. Når jeg bruker flagget – selve symbolet på nasjonen – for å vaske bort skammen ved de politiske handlingene vår regjering og folkevalgte utfører, er dette et bevisst valg. Det er Norge som skjemmer flagget, i videoene er jeg en kvinne som iherdig prøver å rydde og få orden på ting. På lik linje med Tsjekhov drømmer denne kvinnen om et samfunn av mennesker som streber etter det fullkomne innen vitenskap, kultur og mellommenneskelige forhold, som ønsket å perfeksjonere seg og sine omgivelser, i den hensikt å oppnå økt harmoni.

Så lenge hjemmet er rent er allting godt

Kritikk på Facebook

På Facebook i går fikk jeg en del personlig kritikk for å vaske med flagget, det var også en som lurte på hvorfor jeg brukte en vanlig vaskeklut under mesteparten av vaskingen. Jeg er på lik linje med dem som kritiserer meg glad i landet og flagget mitt. Jeg kjemper for at det ikke skal være et tomt og identitetløst symbol, men noe vi med stolthet kan heise i hagene våre. Grunnent til at jeg ikke kun vasker med flagget er at det er viktig og kommer forbi flaggdebatten og tørre å snakke om det som virkelig betyr noe, nemlig hvem Norge kan være?

På bakgrunn av Norges historie nasjonalt og internasjonalt, har vi opparbeidet oss en posisjon som vi kan bruke til våre egen og andre lands fordel. Vi kan faktisk bestemme oss for å være et foregangsland, Norge kan være tydeligere på hvilke prinsipper vi styrer etter. Hadde jeg hatt en formue stor nok, skulle jeg betalt First House til å jobbe med saken, men verken pengene eller tilliten til dem er der.

En person jeg har tillitt til, som jeg tror kan se mulighetene som ligger her er Hans Geelmuyden hos Geelmuyden og Kiese. Målet med å fremme forslag til en slik «reform» er å reflektere over hva vi og verden omkring kan vinne på å ta en snuoperasjon i forhold til markedsorienterte valg og ikke nære oppunder ideologien om økonomisk liberalisme. Det er ting ved Norsk innenriks— og utenrikspolitikk som ikke bør underkommuniseres, men heller fremheves og gis et bilde som øker folks bevissthet. Slik at flere av oss kan være med på å ta valg som fører samfunnet vårt fremover?

Alvorlig sak

Jeg ser i motsetning til organisasjonen Norske Billedkunstere alvorlig på at mitt verk er blitt utsatt for sensur. Hilde Tørdal, leder i Norske Billedkunstnere, sier til BT at hun mener at mine videoer ikke har blitt sensurert. Hun mener at det handler om formidling, at kontakten ble trukket ut handler om et forankringsproblem, før hun ytterligere påpeker at sensur virker som et sterkt ord i denne sammenheng.

Hun undervurderer alle med en slik holdning. I motsetning til Stortingets visepresident Marit Nybakk som støttet meg på P2 i går, forsvarer lederen i Norske Billedkunstnere begrensning av ytringer i det offentlige rom. Som fagforeningleder velger hun å ikke støtte kunstneren, og med det underbygger hun ytringsfrihetens vilkår i Norge.

En av grunnen til at jeg reagerer så kratig på Tørdal sin uttalelse om formidling og forankring, er at jeg gjenkjenner dette tankesettet, og det skremmer meg virkelig. For noen år tilbake, arbeidet jeg med det oransje mobile Luftskipet, og der var kritikken mot meg akkurat den samme. Sentrale maktpersoner i og rundt prosjektet kritiserte prosjektet på bakgrunn av formidling og forankring.

Feighet og frykt

I 2012 uttalte jeg til fagbladet Billedkunst at vi får lite spennende kunst hvis det å forankre kunsten lokalt betyr at alle skal like den og føle at den er en forlengelse av dem selv. Det utfordrer ingen. Kunstnere er utdannet til å være kunstnere, ikke formidlere og pedagoger. Alt jeg driver med og har drevet med som kunstner og kurator har i sin form og innhold vært svært tydelig, faktisk på grensen til karikert, dermed fremstår krav om forankring og formidling som vikarierende argumentasjon.

Kunstnere er utdannet til å være kunstnere, ikke formidlere og pedagoger.

Når et kunstprosjekt må fjernes fordi det ikke er godt nok forankret, ja så er det sensur. Det er bare en mer politisk korrekt uttrykksmåte for å formidle at «dette vil vi ikke ha hos oss». Det kan være mange grunner til at det passer dårlig, men kall en spade for en spade. Feighet og frykt er reaksjonært og middelmådig.

Nødvendig debatt

Jeg kan kanskje ikke forlange en offentlig unnskyldning, men jeg ønsker å spørre om dette virkelig er Norske Billedkunstere sin oppfattelse av saken? Hvis ja, så burde en slik debatt tas opp på neste møte. Med den vinklingen Tødal har valgt, har hun to valg slik jeg ser det, enten å beklage uttalelsen, eller at det blir en debatt hos NBK hvor hun må forsvare sitt standpunkt. Sensur betyr å holde noe borte fra allmennheten, og i Norge forbyr grunnloven all forhåndssensur.

Når mangfoldet mangler, begrenses også retten til tilgang på kulturopplevelser. (Distriktet må særlig ta dette inn over seg, de er ikke så heldig å bli utfordret så ofte!) Tilgangen på frie stemmer kan være avgjørende for et samfunn. Ytringene i det offentlige rommet kommer nesten alltid fra en institusjon med politiske føringer og/eller næringsinteresser. Kunstneriske uttrykk er ikke det, de er uavhengige. Den frie stemmen er unik, nettopp fordi det ikke er mange som har denne muligheten og enda færre som benytter seg av den. Om du ikke synes kunstnere er gull, så kan de likevel forsvares som ditt demokratiske alibi.

Fjerner «uromomentet»

At hotelldirektøren på Thon hotellet i Norheimsund fjernet strømmen til mitt arbeid er et veldig tydelig eksempel på at en person påtar seg et stort ansvar, å fjerne «uro-momentet», hun rydder opp og gjør alle en «tjeneste». Det eksisterer ingen tvil om at dette er sensur. I det øyeblikket det betviles, har samfunnet et alvorlig demokratisk problem.

Det eksisterer ingen tvil om at dette er sensur

Jeg er sikker på at det daglig er folk som ikke får lov til å uttale seg fritt eller gjennomføre noe på grunn av eksterne føringer og interesser, disse episodene kan være vanskelig å gripe an. Men ikke denne episoden: en velfungerende mangfoldig offentlighet er grunnleggende for demokratiet, og særlig lydhøre skal vi være for ytringer som ellers ikke så lett når fram, ytringer fra minoriteter og marginale grupperinger, rare og upopulære ytringer, det politisk ukorrekte og det som flertallet ikke vil ha.

Sitter ikke i ryggmargen

Skal vi beholde et levende demokrati og ivareta ytringsfriheten, må vi utfordre og gjete det som det var vårt yngste barn. Vi går i krig for at andre land skal omfavne demokratiet. Men det viser seg at det ikke sitter i vår egen ryggmarg. Behovet for debatt omkring hverdagens mer eller mindre ubevisste begrensninger av ytringsfriheten er den gjetingen vi er avhengig av.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg