Det føltes nedverdigende

Det verste med fotlenken var følelsen av å bli straffet i sitt eget hjem, å føle seg innestengt hjemme.

FOTLENKE: Soningen med fotlenke viste seg å være mer stressende og omfattende enn forventet, skriver den tidligere innsatte. Scanpix

Debattinnlegg

Mannlig tidligere innsatt

Mulig det var fordi været var tungt og trist. En novemberdag i Bergen kan knapt bli verre; kaldt, vindstille, lavt skydekke, duskregn. En slik dag hvor det ikke blir riktig lyst selv om klokken nærmet seg 10. Jeg følte meg begredelig der jeg satt innelåst i fangetransporten på vei forbi Ikea.

Vanligvis er jeg og familien en tur innom Ikea på denne tiden av året. Ikke fordi det er spesielt stas, men konen liker det. Og juletallerkenen er, jo da, grei. En slags juletradisjon har det i alle fall blitt. Idet vi kjørte forbi, kom jeg til å tenke på hva ungene ville sagt fra restauranten der opp om de hadde sett meg sittende her i buret.

Da jeg for to uker siden sto foran porten til fengselet for åpen soning i 21 dager, var følelsen absurd. Fra lovbruddet for et halvt år siden til nå var jeg overbevist om at jeg aldri ville havne her.

Via den ubetingede dommen, boten, fotlenkesoningen, som viste seg å være mer stressende og omfattende enn forventet. Til sammen en følelse av å bli straffet både to og tre ganger. Men ok; jeg var beredt til å tilbringe de tre neste ukene her og få det unnagjort.

Først fikk jeg tilbud om å sone hjemme med fotlenke. Da kunne jeg til og med gå på jobb. Dette viste seg å være veldig stressende. Når jeg var hjemme, ble jeg redd for at noen skulle komme på besøk. Hvis noen ringte på døren, kunne jeg ikke gå over dørstokken uten å utløse alarmen. Situasjonen min ble vanskelig å skjule.

Med fotlenke følger også et strengt tidsskjema. Hvis bussen min til og fra jobb ble forsinket, ville alarmen gå. Det verste med fotlenken var følelsen av å bli straffet i sitt eget hjem, å føle seg innestengt hjemme. Derfor valgte jeg heller åpen soning i Bjørgvin fengsel.

Soningsforholdene har vært greie, mye på grunn av aktivitetstilbud innenfor gjerdet. Man setter etter hvert pris på å ha tid til ting man ikke alltid rekker ellers; lese en bok, trene, ta et kurs, lese avisen, løse sudoku. Det har i grunnen vært befriende kun å ha papirversjonen av avisen å forholde seg til. I fravær av mobiltelefonen må jeg innrømme at den daglige sjekken av Facebook heller ikke har vært spesielt savnet.

Blant dem som sitter i åpen soning, er det noen man identifiserer seg mer med enn andre. Flere som meg gjør tydeligvis mindre smarte valg i livet. Veien derfra til straff og soning er kortere enn jeg trodde.

Fangetransporten humpet over fartsdumpene ved Bryggen i regnet. Jeg kikket ut av sidevinduet gjennom gitteret og håpet jeg ikke ville møte blikket til noen jeg kjente der ute. På baksiden av politihuset ble vi geleidet inn i kjelleretasjen hvor vi ble plassert på glattceller i påvente av fotografering og fingeravtrykk.

Jeg ble liggende på glattcellen og studere veggene og luken i døren. Etter ripene og bulkene å dømme hadde de fått gjennomgå. Jeg tenkte på familien der hjemme og kjente sterkt på følelsen av nedverdigelse.

Teksten er skrevet av en mannlig tidligere innsatt som har sittet inne for promillekjøring. Han er ikke tidligere straffedømt.