**Norsk rovdyrforvaltning** er for tiden både begredelig og forstemmende. Nå har våre myndigheter, i all sin visdom, bestemt at det kun er noen ytterst få ulvefamilier - kanskje bare tre - som er velkommen til å bo i landet vårt. Det er jo praktisk talt ingen.

De tre baltiske land har for eksempel minst 1000 ulver, i USA har staten Minnesota 2200 ulv, Wisconsin 800, og Michigan 650. De tre statene er langt mindre enn Norge.

Så man kan virkelig spørre seg: Hva er det som er så sært med Norge? Hvorfor kan man i noen land leve greit med noen tusen ulv, og vi med litt over 10? Har vi rovdyrskrekk? Tåler vi ikke naturlig fauna? Er det ingen som ser verdien av å ha ville dyr i utmarkene?

Les også:

Nei, årsaken er nok en helt annen. Målbevisste politikere har hos oss klart det kunststykke å få definert absolutt all utmark i landet som landbruksområde. Det vil si at husdyrhold, jakt og fiske er prioritert — overalt. Det finnes faktisk ingen områder i Norge hvor rovdyr har førsteprioritet. Det fører nødvendigvis til konflikter, og da taper rovdyrene alltid. Skal man komme videre med varige løsninger, må derfor rovdyr og landbruk skilles. Det klarer man greit i svært mange land, og det bør vi klare her hjemme også. Men det haster.

Hvis Sp hadde fått gjennom sin utmarkspolitikk i Afrika, ville de nok startet med å utrydde alle løver, leoparder og hyener.

I hovedsaker det fire rovdyr som skaper konflikter hos oss: Bjørn, ulv, jerv og gaupe. Ingen av dem representerer noen direkte fare for mennesker. Snøskuter og elg (og storfe for den saks skyld) er langt farligere. Jerv og gaupe er så små at de knapt rekker oss til knærne. Problemet er særlig at sau blir tatt når de slippes inn i rovdyrområder. De drepes da med metoder som har vært i bruk i mer enn 300 millioner år. Dyr spiser dyr, overalt i naturen, enten vi liker det eller ei, slik ar det bare. Og vi mennesker er ikke noe unntak, husk på at landbruket selv sørger for å drepe nærmere 1,5 millioner sau - hvert år, uten at det ser ut til å plage noen noe særlig.

Hvorfor er det viktig å bevare de store rovdyrene? Grunnlaget bør være at de har sin egenverdi, uavhengig av hva vi mener om dem. De er en viktig del av den opprinnelige fauna i landet, de kom helt sikkert tidligere enn vi mennesker, de hører til hos oss. Derfor bør det være en moralsk forpliktelse å sørge for at de fortsatt kan trives her.

Ut på tur:

De er en berikelse for miljøet og for totaløkologien. Husk at rovdyr stort sett klarer å få tak i svake individer (helt unge, gamle, eller svekkede av andre årsaker). Store rovdyr i faunaen gir også fordeler for andre ville dyr, særlig i form av tilgang på kadavre. Dessuten er store rovdyr en meget stor berikelse for dem som er heldig å oppleve møte med dem. Tenk bare på hvor mange mennesker som har fantastiske opplevelser i nasjonalparkene i Afrika. Hadde Senterpartiet fått sin utmarkspolitikk igjennom i de landene, ville de nok startet med å utrydde alle løver, leoparder, hyenehunder og hyener. Hvilket tap!

Vi trenger en total omlegging av grunnlaget for rovdyrforvaltningen. Nasjonalparkene, eller andre større arealer, må fases ut som landbruksområder, og den opprinnelige fauna må prioriteres. Statens naturoppsyn har til nå til dels vært opptatt med å pirke frem for eksempel jervevalper fra hi, legge dem ned på bakken og skyter dem på stedet. Naturoppsynet bør heller verne dyrene mot snikskyting, slik oppgaven er i svært mange land.

Les også:

I disse aktuelle områdene bør landbruksaktiviteter som husdyrhold, jakt og fiske trappes ned og avvikles. I de fleste store nasjonalparker i verden er det en selvfølge at man ikke sender inn husdyr eller driver jakt. På sikt bør vi komme dit i vårt land også. Det er på høy tid å prioritere naturen fremfor menneskets ganske egoistiske og selvsentrerte krav. Det vil koste, men den prisen bør vi være villig til å bære.