Libanons nye gamle president

Selve valget av Aoun kan bety en oppmykning av tradisjonelt steile fronter i Libanon.

NY PRESIDENT: Mandag 31. oktober gjorde endelig det libanesiske parlamentet noe de ikke har klart på to og et halvt år og 44 forsøk: de valgte ny president: Michel Naim Aoun. ARKIVFOTO: SCANPIX

Debattinnlegg

Magnus Dølerud
Stipendiat i Midtøstenhistorie, Universitetet i Bergen

Siden mai 2014, da den forrige presidenten gikk av, har Libanon stått uten statsoverhode og politiske prosesser har vært lammet. Parlamentet har grunnlovsstridig utvidet sin egen mandatperiode to ganger, og politisk styring har vært overlatt til et forretningsministerium med minimalt handlingsrom. Men mandag 31. oktober gjorde endelig det libanesiske parlamentet noe de ikke har klart på to og et halvt år og 44 forsøk: de valgte ny president.

Valget falt på Michel Naim Aoun, populært kjent som “Generalen”, og langt ifra noen politisk due. Hans vei til presidentpalasset har vært både kontroversiell og blodig, og historien kan spores tilbake til 1980-tallet, da Aoun spilte en sentral rolle mot slutten av landets 15 år lange borgerkrig. Aoun ble født inn i en kristen familie i Beirut allerede i 1935, og glir dermed rett inn på topp-ti listen over verdens eldste nåværende valgte statsoverhoder. Dette har gitt vann på mølla til hans kritikere, men også ført til en viss lettelse; med en såpass fremskreden alder er hans presidentskap dømt til å bli en mer eller mindre forbigående affære.

Viktigere enn hans alder, er Aouns lange fartstid på slagmarken og den politiske arena. Etter militær utdanning i USA og Frankrike, var Aoun i 1980-årene en høytstående offiser i det som gjensto av den splittede libanesiske hæren. Hans avdelinger kjempet mot både palestinske og libanesiske pro-syriske militser. I 1988 ble han en av hovedpersonene i Libanons første presidentvakuum, da politikerne ikke ble enige om hvem som skulle ta over stillingen. Aoun var en av de sterkeste kandidatene og hadde en bred folkelig bevegelse i ryggen, bestående av folk som var lei av krig, kollapsede nasjonale institusjoner og legitimitet, og militsenes herjinger. Sterke eksterne interesser, først og fremst Syria, hindret likevel prosessen, og det var kun 15 minutter igjen av den avtroppende presidentens periode da han utnevnte Aoun som overhode for en militær overgangsregjering.

Utnevnelsen var omstridt, fordi det konfesjonelle maktfordelingsprinsippet i Libanon tilsier at statsministeren skal være sunnimuslim og presidenten maronittisk kristen. Aouns støttespillere hevdet at det var legitimt å utnevne ham til regjeringssjef, fordi han i den rådende situasjonen også ville fungere som president. Uenigheten førte til full krise. De muslimske medlemmene av overgangsregjeringen trakk seg nesten umiddelbart, og det ble opprettet en rivaliserende sivil regjering i det hovedsakelig muslimske Vest-Beirut, mens militærregjeringen ble anerkjent av de kristne i øst. Aoun gikk likevel fullt opp i rollen som fungerende statsoverhode og tok seg godt til rette i presidentpalasset, til tross for tvilsom legitimitet.

I mars 1989 innledet Aoun en blodig og mislykket “frigjøringskrig” mot den syriske tilstedeværelsen i landet, og fikk støtte fra Syrias erkefiende Saddam Hussein i form av våpenleveranser. I januar 1990 fulgte han opp med en “eliminasjonskrig” mot sine tidligere allierte i den største kristne militsen i landet, Lebanese Forces (LF). Den politiske bakgrunnen var at LF støttet Taif-avtalen fra 1989 som offisielt hadde satt sluttstrek for borgerkrigen i landet. Aoun avvist avtalen fordi den ikke tydelig krevde syrisk uttrekning fra Libanon, men konflikten handlet også om å bli kvitt en viktig konkurrent til presidentembetet, LFs leder Samir Geagea.

I oktober 1990 hadde syrerne fått nok av den oppsetsige Aoun og hans nære forhold til Saddam Hussein, og han ble ofret på det regional maktspillets alter. Som takk for hjelpen i den første Gulfkrigen, fikk Syria grønt lys av USA til å kvitte seg med Aoun. Under harde angrep fra syriske styrker ble “Generalen” tvunget til å frykte til Frankrike, der han forble i eksil i 15 år. Her grunnla han en politisk bevegelse, Tayyar (Den frie patrotiske bevegelsen), og gjorde en dramatisk snuoperasjon ved å støtte Bush-regjeringens krig mot Saddam Hussein i 2003.

Umiddelbart etter at den syriske hæren trakk seg ut av Libanon i mars 2005, returnerte Aoun til Libanon i noe mange anså som en ufortjent aura av triumf. Tayyar ble etablert som offisielt parti, og vokste på få år til å bli det største kristne partiet, noe som ikke bedret forholdet til rivalen Geagea. I nok en oppsiktsvekkende snuoperasjon vendte Aoun ryggen til USA i 2006, inngikk en samarbeidspakt med syrisk-allierte Hizbollah, og fulgte opp med en forsoningstur til Damaskus i 2009. Dermed ble Aoun, som kristen, den pro-syriske opposisjonens presidentkandidat.

Aoun og hans politiske bevegelse fortsatte sine høylytte angrep på det korrupte politiske etablissementet, til tross for at han strengt tatt var blitt en del av det. Men dette hjalp ham ikke nærmere presidentembetet, ettersom den anti-syriske politiske fløyen fremdeles var sterk nok til å blokkere ham og heller støttet en bakbundet konsensuskandidat i 2008.

Men i 2016 har brikkene falt på plass i tur og orden. Først erklærte den tidligere erkerivalen Geagea sin støtte til Aoun, og begravde dermed en 26 år gammel stridsøks. Da en av de fremste 14. mars-lederne, den sunnimuslimske politikeren Saad Hariri, så seg tvunget til å akseptere “Generalens” kandidatur den 25. oktober, var resten kun en formalitet, og Aoun kunne tas i ed umiddelbart etter å ha blitt valgt med et solid flertall i parlamentet.

Da Aoun, en yrkessoldat med arbeiderklassebakgrunn, entret den politiske arenaen på 1980-tallet, ble han avskrevet av den politiske eliten som usofistikert og med manglende forståelse for levantinsk politisk kultur. Men i sine skiftende roller i det regional maktspillet har “Generalen” hatt god tid til å lære. Libanon har fått en president som går de fleste en høy gang i kynisk manøvrering og politisk intrigemakeri.

Presidentens personlige egenskaper er likevel neppe avgjørende, all den tid staten er svak og Libanon blir stadig mer irrelevant i det regionale maktspillet, annet enn som forsyningsrute for konflikten i Syria og oppholdssted for rundt 1,5 millioner syriske flyktninger. Selve valget av Aoun kan likevel være et positiv tegn, fordi det representerer en oppmykning av tradisjonelt steile fronter i Libanon og en dramatisk omkalfatring av stagnerte politiske allianser.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg