Den siste natten

Noe var annerledes da vi kom på Haukeland denne kvelden. Jeg så deg ligge der, i ny nattskjorte. Jeg holdt i den samme hånden som pleide å knytte skolissene mine da jeg var fire.

SORG: Vinduene gråt den dagen du ble lagt inn på sykehuset. Det var den første ordentlige regnskuren på lenge, og som den bergenseren jeg er, merket jeg at det var akkurat det friske pustet jeg trengte. ARKIVFOTO: BT

  • Kristina Moe-Karlsen
    Student
Publisert:

Inne på Haukeland sykehus er livet som et timeglass. Tiden renner, plutselig kan den være ute. Alt kan brått bli snudd på hodet. Et fullt timeglass kan gå i knas. Kanskje velter det over på siden, og man får følelsen av at hele livet er satt på vent. Så venter man på at timeglasset skal vippes tilbake i stående posisjon, uvisst om man etterlates med mange eller få sandkorn.

Kristina Moe Karlsen.JPG

Vinduene gråt den dagen du ble lagt inn på sykehuset. Det var den første ordentlige regnskuren på lenge, og som den bergenseren jeg er, merket jeg at det var akkurat det friske pustet jeg trengte. Jeg hadde ikke sett regn siden ulykken, da du havnet i koma på sykehus et sted nede i Syden. To uker gikk jeg i varmen, sammen med familien, og besøkte deg to ganger daglig mens vi ventet på at du kunne bli fraktet hjem. Og nå var vi her, i den samme gamle byen vi alltid har bodd i, en trygghet i en verden der alt var snudd opp ned. Noe var annerledes da vi kom på Haukeland denne kvelden. Jeg så deg ligge der, i ny nattskjorte. Jeg holdt i den samme hånden som hadde fulgt meg til skolen da jeg var seks, og som pleide å knyte skolissene mine da jeg var fire. Den var slapp nå, slik den hadde vært de siste to ukene. Men nå så var det som den var enda slappere enn før, enda mindre levende, selv om blodet fremdeles strømmet gjennom årene dine. Men jeg tenkte ikke så mye på det der og da.

Sterke historier:

Les også

De beste tekstene fra Haukeland

Sykepleierne var snille. De sa vi kunne komme og gå som vi ville inne på intensivavdelingen, vi trengte ikke å forholde oss til de vanlige besøkstidene. Jeg tenkte ikke så mye på dette heller, jeg var bare glad for å endelig se deg være her i Bergen med oss, selv når vi ikke visste om du visste det selv der du lå.

Jeg så for meg livet jeg kom til å leve fremover. Jeg så for meg at jeg syklet opp til Haukeland hver ettermiddag, når jeg var ferdig på skolen. Så skulle jeg komme inn på besøk til deg, lese Donald-blad høyt for deg, og forklare hva som skjedde på alle bildene mens jeg ventet på at du skulle våkne, så du kunne se det med egne øyne. Og når du var våken, skulle vi ledd sammen, vi som alltid hadde det så gøy med Donald Duck og Co.

Jeg så for meg at jeg kjente alle de snille sykepleierne på sykehuset, at de ville kjenne meg igjen når jeg kom på besøk. Og så tenkte jeg på den dagen jeg skulle trille deg i rullestol ut av Haukeland, og hjem til leiligheten vår, eller opp på fjellet. Det var der du helst ville være, det var vi alle sikker på. Jeg så for meg at du sakte men sikkert kom deg på beina igjen, at du etter hvert kunne gå, og til slutt også spille musikk, det du var absolutt best i, ved siden av å være pappaen min selvfølgelig.

Jeg var så sikker på at alt skulle gå bra at jeg tok tak i hverdagen dagen etter, gikk på skolen og smilte til vennene mine. Og det var en bra dag, en helt vanlig dag i det som skulle bli mitt nye liv — skole, venner, hjem, og så på sykehuset til deg. Det var den ene dagen i livet. Den neste gikk i tusen knas.

Jeg hadde forberedt meg på en ny dag i mitt nye vanlige liv. Jeg skulle på skolen og ha gym, vi i familien skulle bare ha et lite møte med sykehuset først. Gymposen hadde jeg med, men verken jeg eller den kom seg til skolen.

_Z7A2357.jpg Foto: Odd E. Nerbø

I stedet måtte jeg forholde meg til det brutale ordet «hjernedød». Nå var det jeg, og ikke vindusrutene, som gråt. Nå kunne timeglasset ditt like så godt knuses, det siste jeg ville var å gå å vente på at det endelige kornet skulle treffe bunnen. Men man knuser ikke timeglass med vilje. Det beste legene kunne gjøre, var å vippe glasset tilbake i stående posisjon, og la tiden renne ut av seg selv.

Vi fikk en dag på oss, før legene ville skru av alle apparater. Den nærmeste familien kom i all hast til Bergen, leiligheten vår var fylt opp, og jeg måtte sove på din plass ved siden av mamma så alle skulle ha en seng den natta. Der lå jeg og tenkte på hvordan jeg ikke skulle forlate deg, når du i morgen ville bli gitt opp av legene.

Det var færre korn i timeglasset ditt enn jeg trodde. Det gikk ikke mer enn et par timer fra all livshjelp ble skrudd av, før fargen din begynte å visne. Den trakk seg først tilbake fra hånden jeg hadde holdt i så mange ganger, og fortsatte å forsvinne fra armene, og til slutt ansiktet.

Vi sto alle rundt deg, når all farge, all tid, endelig var ute. Mamma ropte en siste gang hvor høyt hun elsket deg, og hun og tante sa navnet ditt om og om igjen, mens de gråt og trøstet hverandre.

Jeg sa ingenting. Jeg lot bare tårene renne, strøk deg og håret mens jeg støttet meg til søsteren min. Vi kjente på sorgen sammen. Og lettelsen.

Du var aldri ment for å ligge i ro i en seng, med timeglasset over ende og livet på vent. Om du noen gang var klar over at du lå der, lenket fast til maskiner og apparater med slanger, vet jeg ikke. Men jeg vet at du hadde avskydd det om du visste det. Spesielt når Ulriken ligger rett ved siden av sykehuset, klar til å bli besteget av sånne som deg.

Fra graven din kan jeg se mot Ulrikens topp. Hver gang jeg står der ser jeg opp, og tenker på deg. Hadde du fremdeles vært her nå, er jeg sikker på at du hadde vært på tur der oppe et sted. Med denne tanken holder jeg fast i den du var, og lar sorgen forgå meg for en liten stund.

//

Bergens Tidende inviterte til skrivekonkurranse for nåværende og tidligere pasienter, pårørende og ansatte ved Haukeland Universitetsjukehus. Vi har fått svært mange bidrag. Nå har vi i debattredaksjonen samlet noen av de beste innleggene for deg. Les de beste tekstene fra Haukeland her.

Vi vil trykke nye historier fra Haukeland gjennom juli, men vi vil også ha andre bidrag. Vi vil gjerne ha din historie, om et tema eller en hendelse som engasjerer deg. Er du usikker på hvordan du skal gå frem? Les våre skrivetips her .

Du kan også lese om vår kåring av årets debattant her .

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg