Livets løype

Som niåring så jeg for meg et voksenliv der jeg hastet mellom vaffelsteking for FAU og søndagsmiddagen hos svigers.

LIVETS VEI: Nærmere tjue år seinere innser jeg at det ikke er noen automatikk i livløypen jeg så for meg som niåring. Foto: Illustrasjon: Scanpix

  • Johanne Magnus
    Skribent
Publisert:

I niårsalderen var jeg helt sikker på at livets løype var lagt opp for alle. Planen var barneskole, ungdomsskole, videregående med litt utagering og studiekompetanse med på kjøpet, fulgt av et år for å reise verden rundt. Deretter noen år på universitetet for å bli dannet og havne i de rette sirklene. Så er det rett i jobb, få hyggelige kolleger og vips være på flørtern med en på avdelingen i etasjen under. Og så, etter litt frem og tilbake, gifter jeg meg og kjøper egen bolig med huslån opp til skorsteinen.

Johanne Magnus. Foto: Rune Sævig

Om kvelden durer oppvaskmaskinen, mens jeg kollapser i sofaen med rødvin og «Debatten» på NRK. Jeg nikker bekreftende både til Fredrik Solvang på skjermen og partneren min, som minner meg på middagsavtalen hos svigers til helgen. Det er hektisk, men sånn er jo livet. Travle morgener, levering i barnehage, ettermiddager på IKEA, søndagsturer i skog og mark, planlegging og organisering.

FAU griper fatt i meg, og jeg melder meg frivillig til å steke vafler. Vi snakker at barna er så flinke til å leke og spille fotball, men litt bekymringsfullt er det med den mobilbruken. Så er det jo høstferie. Noen skal på hytten som vanlig, mens andre har klart å skvise inn en tur til Syden. Alltid kjekt med litt forandring.

Nærmere tjue år seinere innser jeg at det ikke er noen automatikk i livløypen jeg så for meg som niåring. Noen går seg vill og faller fra allerede på ungdomsskolen. Andre hygger seg på universitetet altfor lenge, bare for å få høre at to mastergrader er suspekt og slett ingen jobbgaranti. Selv jobbene på Rema 1000 snapper jo svenskene rett foran nesen på meg. Og den skjønne mannen som glapp! Når skal jeg lære at forpliktende forhold ikke er greien i dag. Ingen ting er sikkert.

Les også

En hul følelse av ensomhet har alltid vært med meg

Men jeg gir meg ikke. Jeg bestiller abonnent på Morgenbladet, nileser spaltene til Sissel Gran og henger på Litteraturhuset så godt jeg kan. Jeg kjøper VG og leser alle tipsene om oppussing, enkle og sunne familiemiddager og kjenner at jeg er på rett vei. Jeg vil jo gjerne ta igjen vennene mine som heller ikke er mer enn tretti, men som har kjøpt rekkehus, fått fast stilling, går på julebord og har huket en fyr som har skrevet under på at han ikke vil forlate dem over natten.

Løypen er visst ikke for alle. Den er ikke det. Du må ha flaks og tilfeldighetene på din side. Derfor er det heller ingen grunn til å gi opp. Jeg er fortsatt ung og lovende og har snøret uti. Det napper ofte, men det er ikke bare bare å dra ting i land.

Inntil videre synes jeg det er oppløftende å lese i tabloidene om godt voksne menn som aldri har hatt sex. Det har i hvert fall jeg. Og jeg kan alltids sette meg på et fly til Syden, helt alene.

Og etterpå skal jeg få dreisen på alle de andre greiene. Eller ikke.

Uansett: Løype!