La det være sagt med en gang: Det er gledelig at besøket på Cinemateket øker. Men utslagene hos en kino med 8000-10.000 besøkende per år (10.911 i 2017) blir store, og det skal ikke mer enn f.eks. en vellykket utevisning med 800 besøkende til før årsbesøket øker med åtte–ti prosent.

Bergen kino er en mye større skute å styre med en million besøkende per år, eller vel så det.

Ser vi Bergensregionen under ett (inkludert Sotra) er besøket usedvanlig stabilt, ja det beste året på 2000-tallet var 2016, som også var et rekordår på landsbasis – det beste siden 1983 – i Bergensregionen bare så vidt overgått i 2009.

Besøket har altså ikke gått jevnt og trutt nedover, slik det hevdes. Etableringen av kinosentret på Sotra har opplagt tatt noen kunder fra Bergen Kino. Det samme vil selvsagt kinosentret i Lagunen gjøre, når det åpner neste år og det ryktes jo til og med om et kinosenter i Åsane. Da skjerpes naturligvis konkurransen ytterligere.

Nedgangen i år hos Bergen kino er omtrent den samme som for de andre kinoene i Norge det er naturlig å sammenlikne med. Pr. juli en nedgang på elleve prosent, det samme som i Stavanger og noe mindre enn Nordisk Film Kino i Oslo og på Sotra, der nedgangen har vært nesten 17 prosent.

Forklaringen er nok ekstremt langvarig og varmt sommervær (særlig i Sør-Norge) i tillegg til fotball-VM fra tidlig juni til midten av juli.

Nå har utviklingen snudd. Allerede med «Mamma Mia: Here We Go Again» 20. juli, som på 17 dager er sett av 422.000 i Norge og «Mission: Impossible 6 – Fallout», som hadde over 105.000 premierehelgen, har utviklingen snudd og vi nærmer oss besøket som på tilsvarende tid i fjor. Mamma Mia har gjort det spesielt bra i Bergen.

Å kalle Konsertpaleet og Magnus Barfot for «kjøpesenterkinoer», mener jeg er helt urimelig. De er begge kinosentre, men frittstående i bykjernen og ikke en del av et tradisjonelt kjøpesenter.

At de – i likhet med andre kinoer i Norge, og utlandet for den del – tilbyr kioskvarer og viser reklame er ikke noe unik. Det må til for å utvikle kinoene videre og dekke kostnader. Bergen kino har jo nettopp foretatt en betydelig oppgradering.

OPPGRADERT: Bergen kino har oppgradert, blant annet er det blitt liggestoler i den nye supersalen KP 1.
Alice Bratshaug (arkiv)

Kino er en helhetsopplevelse. Å trekke frem spesialvisninger i det gamle 70mm-formatet, mener jeg er et feilspor. Noen få regissører sverger fortsatt til slike filmformater, men verden har for lengst gått over til digitale visninger og Norge var det første landet i verden som ble digitalisert. Ikke minst takket være den forrige kinodirektøren i Bergen, Stein Sandvik.

Digitaliseringen var en villet politisk satsing med et offentlig bidrag på 100 millioner kroner, for å sikre en desentralisert kinostruktur.

En tydelig tendens er at markedsandelen til de store kinoene i de største byene generelt har sunket litt, mens den for de mindre har økt, fordi de har fått filmene tidlig, også til premiere samtidig med de store, slik at de har holdt på sitt lokale publikum i større grad enn før.

Bergen kino er hovedeier av BIFF, så kritikken mot at de ikke skulle ha fått med seg hvilken suksess dette har vært, er å skyte langt over mål. Jeg forstår i det hele tatt ikke hvilket hjørne de skal ha malt seg inn i?

Kino er det kulturtilbudet flest benytter seg av, hele 75 prosent av befolkningen i 2017 iflg. SSB. En økning på tre prosent fra året før.

Første halvår 2017 har vært det nest beste på 2000-tallet. Men høstsesongen var svak og manglet norske filmer.

I år blir det en sterk høst med mange store og publikumsvennlige norske filmer, som er viktig for kinobesøket. Som «Skjelvet» (31.08.), «Månelyst I Flåklypa» (21.09.), «Mordene i Kongo» (oktober) og «Sonja» (til jul, 25.12.), i tillegg til flere sterke internasjonale titler.

Jeg tror vi kan se kinoåret som helhet lyst i møte og kan forvente et besøk på ca. 13 millioner, som er på nivå med rekordåret 2016.