Sangen om Woodstock dør aldri

I august er det 50 år siden Woodstock. Hvis du bare skal høre én sang denne sommeren, la det bli Joni Mitchells låt om festivalen.

LEGENDARISK: Crosby, Stills Nash & Young på Woodstock-festivalen i august 1969. Seinere spilte de inn en versjon av Joni Mitchells låt «Woodstock». Jason Laure / The Image Works

Ewoud Van Veen
Lektor, medieviter og musiker i Steamship Normandie

I våre dager, i Donald Trumps æra, snakkes det ofte om et USA som er mer splittet enn noensinne.

Da glemmer man de steile frontene i det amerikanske samfunnet på slutten av sekstitallet; generasjonskløften, de massive protestene i forbindelse med krigføringen i Vietnam og den svarte borgerrettighetskampen som foregikk på samme tid.

I 1968 ble både Martin Luther King og Robert Kennedy, fredsforkjempere på hver sin måte, skutt og drept med et par måneders mellomrom.

Det kunne til tider se ut som om landet befant seg i en borgerkrig, hundre år etter den forrige.

Men på samme tid vokste det frem en bevegelse som preket om fred og kjærlighet, som sang om blomster i håret og som søkte åndelig oppvåkning fremfor materiell nytelse.

Les også

Woodstock-veteran død

Den etablerte offentligheten omtalte dem som hippier, men i bunn og grunn dreide det seg om unge mennesker som gjorde opprør mot foreldregenerasjonen og samfunnets etablerte verdier.

De gjorde det gjennom sin livsstil og sine egne kulturelle uttrykk – ikke minst musikken.

15. august 1969, altså litt over ett år etter drapene på King og Kennedy, valfartet hundretusener, kanskje en halv million av disse unge amerikanerne til et jorde i delstaten New York.

Den endeløse, saktegående køen av biler og toget av langhårede ungdommer som vandret i veikanten minnet mest om en religiøs pilegrimsferd.

ENORM FESTIVAL: 15. august 1969, altså litt over ett år etter drapene på King og Kennedy, valfartet hundretusener, kanskje en halv million av disse unge amerikanerne til et jorde i delstaten New York. AP

Men folkemengden kom ikke for å tilbe høyere makter, de kom for å nyte «Three days of peace and music», som var slagordet til «Woodstock Music and Art Fair».

Navnet Woodstock hadde arrangørene beholdt, selv om man på grunn av motstand fra lokale krefter hadde måttet flytte festivalen derfra til en melkegård ved tettstedet Bethel, kort tid i forveien.

I august skal gigantarrangementet gjentas, med et stjernebestrødd program.

Woodstock-festivalen ble en gigantisk feiring, et kaotisk gjørmebad, en kollektiv syretripp og opprinnelsen til en rekke rockemyter.

Konsertene gjorde Jimi Hendrix og Janis Joplin til levende (og dessverre snart døde) legender. Dokumentarfilmen på over tre timer gjorde stor suksess da den kom på kino året etter festivalen.

Les også

Ravi Shankar er død

Men Woodstock ble også selv en sang, en sang som fanget både festivalens ånd og tidsånden, skrevet av legendariske Joni Mitchell:

«By the time we got to Woodstock / We were half a million strong /

And everywhere was a song / and a celebration».

Paradoksalt nok var låtskriver Joni Mitchell selv ikke til stede på Woodstock.

Den opprinnelige planen var at hun skulle spille på festivalen, men det var før hun fikk et tilbud om å være gjest på et av de største talkshowene i USA på den tiden, The Dick Cavett Show.

Mitchell var i tvil, men manager David Geffen rådet henne til å opptre på fjernsynsprogrammet og få muligheten til å nå et enda større publikum enn hun ville på festivalen.

PÅ WOODSTOCK: Jimi Hendrix’ versjon av «Star Spangled Banner» er legendarisk. Peter Tarnoff/Mediapunch/REX

Joni Mitchell endte dermed opp med å se festivalen på TV på hotellrommet i New York, og forsto raskt at hun hadde gått glipp av en kulturell milepæl.

Noe godt kom det imidlertid ut av situasjonen, for allerede på hotellrommet begynte hun å komponere de første strofene av sangen, som hun skulle komme til å fremføre på festivalen «Big Sur Celebration» en måned seinere. Det finnes et opptak på YouTube, anbefales!

I Mitchells melankolske fremføring av sangen, med henne alene ved pianoet, fortoner Woodstock seg som en utopi, som et svar på lengselen etter Edens Hage:

We are stardust / We are golden / We are billion year old carbon /

And we got to get ourselves / Back to the garden

Samtidig refererer Mitchells sang også til krigen som splittet nasjonen på sekstitallet.

Motstanden mot Vietnamkrigen var på mange måter hippiebevegelsens politiske alibi. Få sangstrofer oppsummerer bedre hippienes naive, men sympatiske drøm om å få en slutt på krigen enn disse ordene fra «Woodstock»:

And I dreamed I saw the bombers / Riding shotgun in the sky

Turning into butterflies / Above our nation

En som derimot var på Woodstock, var Mitchells daværende kjæreste, Graham Nash.

Nash var en del av supergruppen Crosby, Stills, Nash & Young (CSNY), som faktisk spilte sin andre konsert noensinne på Woodstock.

Nash og resten av bandet fikk høre Mitchells nyskrevne sang kort tid etter festivalen, og utviklet sin egen versjon, helt annerledes enn originalen.

VILLE TILSTANDER: Woodstock-festivalen ble en gigantisk feiring, et kaotisk gjørmebad, en kollektiv syretripp og opprinnelsen til en rekke rockemyter. ASSOCIATED PRESS

Mens Mitchell fremfører sangen som en lengselsfull, men ensom drøm, er CSNYs tolkning et kollektivt fyrverkeri med skrikende gitarer og jublende vokalharmonier.

Hos CSNY høres Woodstock ut som en fest og en krig på samme tid, ikke ulikt USA på sekstitallet.

Begge versjonene av låten ble utgitt på plate i mars 1970 – på Mitchells album «Ladies of the Canyon» og på CSNY sin «Déjà Vu».

Selv om det var guttas versjon som gjorde det best på hitlistene, har Joni Mitchells fremføring blitt en klassiker i hennes rike katalog.

Les også

Verdens beste by?

Så dersom du skal feire Woodstock-jubileet med bare én sang, ikke velg Jimi Hendrix sin Woodstock-fremføring av USAs nasjonalsang «Star-spangled banner», spilt på en slik måte at det ikke var tvil om at Hendrix’ elektriske gitar skulle etterlikne bombeflyene i Vietnam.

Ikke sett på Joe Cockers smått legendariske versjon av The Beatles «With a little help from my friends», eller Janis Joplins smertefulle «Piece of my heart».

Jo, forresten, du kan høre på disse også. Men først bør du finne frem «Woodstock», i henholdsvis Joni Mitchells og Crosby, Stills, Nash & Youngs utgave, og lytte, lytte til hippiegenerasjonens drømmer, lengsler og berusede optimisme.

We are stardust / We are golden / We are caught in the devil’s bargain /

And we got to get ourselves / Back to the garden

50 år seinere strides det fortsatt om hvorvidt hippiene lyktes med å endre verden til det bedre.

Det vi imidlertid kan slå fast, er at musikken som sto så sentralt i kulturen, var et unikt tidsdokument. Det var en gave til ettertiden.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg