Mitt livs lengste forhold

Selv ikke det å bli kalt «kommunistfitte» rokker ved mitt politiske engasjement.

TENÅRING: Å gå inn i politikken som tenåring var aldri noe mine foreldre prakket på meg. De har ikke hatt noe med Rødt å gjøre, selv om de er politiske mennesker begge to, skriver Sofie Marhaug, her sammen med mor Rita Marhaug i 2006. Emilie Marhaug

Debattinnlegg

Sofie Marhaug
1.-kandidat for Rødt i Bergen

I 2005 var jeg 15 år gammel. Motstanden mot krigen i Irak var stor. Jeg husker spesielt godt ungdommene i Margreth Olins film, «Ungdommens råskap», som skulket skolen for å protestere mot at Norge skulle delta i USA og George W. Bushs krigføring.

Samme år oppsøkte jeg RVs valgbod. Storebroren min hadde begynt å gå på Rød Ungdom-møter, og nå vurderte jeg å bli med. Jenten jeg snakket med, spurte etter mobilnummeret mitt. Jeg hadde ikke mobiltelefon, men turte ikke å si det. I stedet nølte jeg bare.

Året etter ble jeg likevel aktiv i Rød Ungdom. De var tydelige. Ikke bare for fred, men også «med folk – mot makta», som slagordet lød den gangen. I 2007 var jeg på Rødts stiftelsesmøte, som delegat for Rød Ungdom. Partimedlemskapet kan vel sies å være mitt livs lengste og mest stabile forhold.

I UNGDOMMEN: Sofie Marhaug på Rød Ungdoms høstleir 2007. Mathias Furevik

Den politiske enkelthendelsen som bekreftet at Rødt var riktig parti for meg, var da regjeringen vedtok å sende bomber over Libya. Her snakker vi ekte flyskam: bombeflyskam, mot folk – med makta.

Å gå inn i politikken som tenåring kan ha sett drastisk ut. Dette var aldri noe mine foreldre prakket på meg. De har ikke hatt noe med Rødt å gjøre, selv om de er politiske mennesker begge to. Både mamma og pappa, min storebror og storesøster, liker å diskutere alt mellom himmel og jord. De liker også å være kontrære, særlig pappa. Dette har jeg muligens arvet fra ham. Han morer seg ofte med å si at han lider av «opposisjonell atferdsforstyrrelse» og at han er «protestantisk» kristen: Pappa «protesterer» mot de fleste dogmene i både kristendommen og i verden for øvrig.

Fra spøk til alvor: Det hender at jeg får stygge meldinger fra fremmede menn. Jeg tror slik trakassering har veldig mye med kjønn å gjøre. Men ikke bare! Meldingene handler minst like mye om min politiske tilhørighet. «Kommunistfitte» er den vanligste karakteristikken, og den kombinerer jo de to – både politisk tilhørighet og kjønn.

Av og til fremstilles etterkrigstiden i Norge som et sosialdemokratisk glansbilde, men dette stemmer ikke. Kommunister ble hetset og sjikanert. De mistet jobber, familie og relasjoner. Dessuten ble de overvåket.

Hatet mot venstresiden lever videre. Da Stopp islamiseringen av Norge (Sian) demonstrerte på Festplassen i sommer, innledet de med å snakke om «den indre fienden», om sosialistene som skal hjelpe muslimene å overta Europa.

Jeg vil ikke la disse menneskene definere verken meg eller norsk politikk.

Jeg nekter å la være å engasjere meg bare fordi jeg er en «ung» kvinne og medlem av Rødt.

Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg