Kreften tar ikke sommerferie

Noe må gjøres med dette systemet, slik at ingen trenger å vente mer enn høyst nødvendig.

Jeg, og garantert mange andre, gjennomgår et levende helvete hver eneste dag, skriver Kristin Henriksen.
  • Kristin Henriksen
    Frekhaug
Publisert Publisert
icon
Denne artikkelen er over to år gammel
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg er 30 år og er i sluttfasen av cellegiftbehandlingen mot brystkreft ved Haukeland universitetssjukehus. I dag ble jeg fortalt at min MR-undersøkelse kom til å bli utsatt på grunn av ferieavvikling.

Det vil si at jeg ikke får svar på om den nye cellegiftkuren jeg har begynt på, faktisk fungerer. Jeg blir nå nødt til å vente i minst én måned før jeg får et sikkert svar.

Idet dere gikk ut i ferie, og satte på «Out of office» på e-post, så satte dere livet mitt på vent. For meg betyr det enda flere uker med angst og depresjon, enda mer venting. For dere betyr det flere uker med feriering, avslapning og god stemning.

Hjemme sitter jeg, hvert minutt og time av dagen, og tenker på om kreften har krympet, om den har vokst, om jeg skal leve eller dø. For meg eksisterer ikke ordet «ferie».

Mens jeg sitter fast i dette tankekjøret, sitter min ett år gamle datter og ser på meg. Hun ser jeg er i rommet, men mentalt sett er mamma langt borte. Denne ventingen tar fra meg dyrebar tid med familien min.

Jeg, og garantert mange andre, har gjennomgått, og gjennomgår, et levende helvete hver eneste dag. Ikke nok med at man får noe så forferdelig som kreft, og behandlingene for å bli frisk er mildt sagt brutale, men ventingen midt oppi det hele er noe av det aller, aller, verste.

Å gå rundt i uvisshet når det gjelder liv og død er tortur. Og jeg vil at dere skal vite at dette er så ufattelig frustrerende og urettferdig! Kreft tar ikke pause.

Kjære politikere, ledere, dere som måtte ha makt til å gjøre en endring på dette: Noen har måneder, et gitt antall år eller hele livet igjen å leve – og fellesnevneren vår er livskvaliteten.

Noe må gjøres med dette systemet, med hele utrednings- og behandlingsforløpet, slik at ingen trenger å vente mer enn høyst nødvendig.

Tid er dyrebart. Jeg tør påstå at jeg snakker for meg selv og alle andre kreftpasienter, når jeg sier at vi ikke bare er et navn på en skjerm som kan settes på vent noen uker.

Innlegget ble først publisert på Facebook.

Publisert