Jeg er glad du slipper, kjære

Det var da den kom, en liten setning som traff meg hardt.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Jeg så det på ham i går. Måten han vandret hvileløst rundt på, tydet på at han tenkte på noe. Dessuten kunne jeg skimte den lille blodåren i tinningen hans, og den kommer alltid frem når en finnmarking har mye å tenke på.

Ute hadde skumringstimen tatt over, roen var i ferd med å senke seg. En liten gutt hadde tatt kvelden for lenge siden, nok en dag nærmet seg slutten.

Mørket var i ferd med å ta over ute, og i en liten stue satt jeg og så på en urolig mann. De brede skuldrene hans bar på en byrde så stor, og igjen ble jeg sittende og kjenne på håpløsheten.

Alt jeg ville, var å hoppe ut av stolen og løpe bort til ham, legge armene mine rundt ham og hviske at alt ville bli bra. Men i en stol satt jeg fanget, og vi visste begge at ingenting ville noensinne bli bra igjen.

Fremtiden hadde igjen innhentet min mann, og nå vandret han hvileløst over stuegulvet. Jeg så det på hele ham, nå var det han som bar på tusen spørsmål uten å finne svar.

Stille falt han sammen fremfor meg, hjertet mitt stoppet i et lite sekund da han la hodet sitt i fanget mitt. En stor, sterk mann lå nå som et lite barn i mors fang, og alt jeg klarte å gjøre var å sitte hjelpeløs og se på.

Det var da den kom, en liten setning som traff meg hardt: «Det skulle vært meg, kjære, for du har så mye mer å gi», hvisket han stille. Ordene hans fylte rommet.

En liten tåre banet vei for de hundre andre som sto i kø, ordene til min største kjærlighet fikk tårene mine til å flomme over. Med egne tårer i øynene kikket han opp på meg, og i et lite øyeblikk sto tiden stille.

Kjærligheten fylte en liten stue da jeg stille hvisket tilbake: «Jeg er glad det ikke er deg kjære, for du og vår lille gutt hører sammen».

Innlegget ble først publisert i skribentens blogg, mammapaahjul.blogg.no.