En kvinne blir borte

En liten historie om å miste seg selv.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Hun hadde alltid litt rødt på leppene og var yndig velstelt. Før hun ble pensjonist, arbeidet hun med regnskapet i en av byens store bedrifter.

De dagene hun dro til byen, hadde skoene hennes akkurat passe høyde, slik at hun fikk den elegante holdningen.

Men ustø som hun nå var blitt, lot hun dem med høy hæl bli igjen i skoskapet.

Hun holdt den blanke sorte vesken med gullspenne, over bøyd arm.

Og beveget den vevre kroppen med en energisk eleganse. Hun nynnet i sin velkjente sopran – og hadde hatt stor glede av koret, gjennom hele livet.

Hun var kjent for holdningen. Som aldrende kvinne var hun fremdeles rank og vakker.

Sofistikert, kan man vel si.

Hun skulle handle kaffe og litt middagsmat, fortalte hun gjerne til dem hun møtte.

Hun smilte alltid.

Og hun delte komplimenter og vennlige ord.

Hun tok for det meste bussen til byen, – og hjem fra byen.

Før kjørte hun selv, i den pene lille bilen.

Den gang da mannen hennes levde, satt hun ved siden av.

Da kjørte de to sammen gjennom de små gatene i byen, og mange andre steder.

Hun savnet ham hver eneste dag, fortalte hun.

Bilen som nå sto parkert i garasjen, hadde hun ikke brukt på en stund.

Hun var glad i å gå på kafé, særlig sammen med venninner.

Nå var det en stund siden venninnene hadde satt seg ved bordet hennes.

Nå satt hun helst alene med kaffekoppen på fortauskafeen og smilte til dem som gikk forbi.

Selv de som ikke la merke til henne, smilte hun til.

Var du litt oppmerksom, så så du at hun smilte hele tiden.

Selv når hun lette i vesken sin etter noe hun trodde var der, så smilte hun.

Hun tenkte nok at dersom jeg ser glad ut, så ser de det ikke ...

Nei, vi så det ikke.

Ikke ennå.

Ikke før håret hennes begynte å falle ned i pannen og den røde leppestiften skled utover.

Vi så det ikke før hun kom ut av butikken med tomt handlenett og tomhet i det ellers oppvakte blikket.

Vi så det ikke før hun gikk ut av den ene bussdøren, og rett inn den andre.

Vi så det ikke før hun lette etter ledig bord ved fortauskafeen, selv om det var vinter og bitende kulde ...

Vi så det ikke før hun kledde seg i sin nydelige blomstrede sommerkjole en kjølig dag i februar.

Vi så det ikke før hun gråt – fordi hun ikke fant sin elskede mann ...

Da så vi det.

Så ble hun borte.

Vi så henne aldri igjen.

Teksten er også publisert i skribentens bok «I savnet bor minnene».