Jeg sitter her i dag. Det skulle jeg mest sannsynlig ikke.

For et par år siden planla jeg min egen begravelse.

«Barn, barnebarn, samboer og tre hunder ga meg små avbrekk fra tankejaget, men var også konstante påminnelser om hva jeg sto i fare for å miste», skriver Nina Dame.
  • Nina Dame
    Bergen
Publisert: Publisert:
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Når du støtter Kreftforeningens stjerneaksjon, støtter du forskning som kan redde liv. Det er jeg et bevis på.

Vinterstid for snart to år siden tok jeg en tur til fastlegen min. Jeg hadde begynt å høre dårlig, og det måtte jeg få gjort noe med. Den oppvakte fastlegen syntes jeg hadde blitt så tynn, og beordret blodprøver.

Resultatet viste noe langt mer alvorlig enn dårlig hørsel.

Det satt en svulst på mer enn tolv centimeter i nyren min. Den hadde spredd seg til begge lungene. Sannsynligheten for å overleve var bare noen få prosent.

Nina Dame og mannen Henning Jørgensen går ofte på tur med sine tre hunder. Da hun ventet på prøvesvar, lurte Nina på om det ville bli slutt på turene.

Det ble den vanskeligste vinteren i mitt liv. Smerten gikk rett i sjelen. Skulle jeg miste oppveksten til de fem barnebarna mine? Var det snart slutt på lange turer med hundene på hytten?

I fjorten dager ventet jeg på svar på om immunterapi var aktuell behandling. Det fremsto som et være eller ikke være – kirurgi, stråling og cellegift var utelukket. Barn, barnebarn, samboer og tre hunder ga meg små avbrekk fra tankejaget, men var også konstante påminnelser om hva jeg sto i fare for å miste.

Lettelsen var derfor stor da de første dråpene immunterapi piplet inn i blodbanen min.

Om behandlingen ville ha effekt, var likevel høyst uvisst. Første indikasjon skulle jeg få etter tre måneder, og den lange vinteren på «venterommet» fortsatte. Deler av tiden planla jeg min egen begravelse. Hver salme var skrevet ned.

Så kom dagen der jeg skulle få svaret. På Haukeland ventet kreftlege Hanna Elisabet Dillekås på meg, og synet av henne glemmer jeg aldri. Hun sto i døren og smilte til meg. Hun var grådig skjønn. Jeg kunne se på hele henne at hun hadde gode nyheter.

Behandlingen virket bedre enn forventet. På tre måneder var både svulsten i nyren og spredningen til lungene betydelig redusert. «Begravelsen kan du bare avlyse», sa legen til meg.

Nina Dame oppfordrer leserne til å bidra i kampen mot kreft.

Kontrollene på sykehuset fortsatte hver tredje måned. Hver gang ble jeg møtt med et smil i døren, og hver gang hadde svulsten blitt mindre. Til slutt var det ikke spor av kreft i lungene mine, og svulsten i nyren var så liten at nyren kunne opereres ut.

Jeg har mange å takke for at jeg fortsatt lever og ikke har tegn til kreftsykdom i kroppen. En grundig fastlege som så litt lenger enn min egen bestilling, og helsepersonellet på Haukeland, med en smilende kreftlege i spissen.

Den største takken skal alle forskerne ha. Det er ikke til å tro hva denne immunterapien har gjort. Jeg sitter her i dag, og det skulle jeg jo mest sannsynlig ikke.

Jeg håper på stor støtte til Stjerneaksjonen i desember, slik at andre kan få positive beskjeder som de jeg har fått.

Publisert: