Gjennom motgang ble jeg mer takknemlig for hverdagen

Det er rart hvordan ting endrer seg når selvfølgelighetene rokkes ved.

«Jeg gleder meg til å dra til Syden igjen, og få sand over alt», skriver innsenderen.
  • Solveig Bartun Rob
    Askøy
Publisert Publisert
iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tenk å få ligge på en hvit strand i Syden igjen. Før reiste vi både en og to ganger i året til Syden og tok det som en selvfølge. Likevel klagde vi over forsinket fly, hvor varmt det var, og på sanden som snek seg inn over alt.

Så kom korona, og alle turer ble avlyst. Ikke bare turer, men stort sett alt ble avlyst.

Før klaget jeg når min mann slengte fra seg sokker på badet eller glemte å sette melken i kjøleskapet. Så ble jeg syk, og heldigvis etter hvert frisk igjen, og begynte å se gleden ved å få lov å rydde, og å orke å vaske klær. Rart hvordan ting endrer seg når selvfølgelighetene rokkes ved.

Når jeg har det bra, glemmer jeg å være takknemlig. Jeg skjønner på en måte ikke hva jeg har før jeg har mistet det. Koronaepidemien tok fra oss mange selvfølgeligheter. Det å kunne gå på butikken uten munnbind, å få gi klem til en venn man møtte på gaten, håndhilse på både kjente og ukjente, reise på ferie og være sosial. Og ikke minst, det å slippe å stikke en pinne opp i nesen for å få gå på jobb.

Solveig Bartun Rob har en diagnose som gjør livet mørkt innimellom. Men hun blir også mer oppmerksom på de små gledene.

Mange tar det også som en selvfølge å være frisk. Helt til man plutselig blir syk. Enten av korona eller andre ting. Jeg har en diagnose. Tilbakevendende depressiv lidelse. En utrolig deprimerende diagnose. Den sier meg at jeg kommer til å bli deprimert igjen. Så går jeg rundt og venter på det, grubler meg syk, og jeg blir en selvoppfyllende profeti.

Hvordan jeg tenker, påvirker min lykke. Hva om jeg aldri blir syk igjen? Hva om jeg heller lever her og nå og tar hver dag som den kommer? Setter pris på de små tingene, selvfølgelighetene. Slutter å streve med å bli best for å komme på første plass og innser at man kan være mye lykkeligere på tredje plass.

I mørket fant jeg skatter, og gjennom motgang ble jeg sterk og mer takknemlig. Gjennom sorg og motgang blir selv små gleder store. Jo mer det regner, jo mer takknemlig blir jeg for solen.

Jeg trenger å være mer takknemlig for selvfølgelighetene, for hverdagen. Få nok regn til å glede meg over solen. Nok mørke til å glede meg over lyset. Tenk å få ha en mann jeg kan plukke opp sokker etter, og en jobb å ta ferie fra.

Jeg gleder meg til frihet og dager uten munnbind og testing. Jeg gleder meg til å dra til Syden igjen, og få sand over alt. Og jeg skal aldri mer klage over verken min mann, regn, sand eller varme ... tror jeg.

Publisert