Fellesskapet stilte opp da vi trengte det som mest

Fra en dag til den neste var familielivet vårt snudd opp ned.

Publisert: Publisert:

TØFF TID: Da først min far, så senere oss andre trengte det, da var de der for oss. Familien. Naboene. Fotballtreneren. Lærerne. Sykepleierne, skriver Roger Valhammer. Foto: Alice Bratshaug

Debattinnlegg

Roger Valhammer
Byrådslederkandidat, Ap

Da jeg var ti år gammel, ble min far alvorlig syk med en progressiv versjon av multippel sklerose. Pappa var maler, og ganske fort klarte han ikke lenger å knytte neven rundt malerkosten. Da kom han hjem for godt. I ti år levde den lille familien vår med at han ble dårligere og dårligere, før han til slutt døde.

Pappas sykdom preget oppveksten min, og har nok også vært med å forme meg og verdiene jeg bærer med meg. Mamma ble en bauta for meg. Hun lærte meg betydningen av fellesskap.

Fra en dag til den neste var familielivet vårt snudd opp ned. Da først min far, så senere alle oss tre andre i familien - mamma, min søster og jeg – trengte det, ja, da var fellesskapet der for oss. Familien. Naboene. Fotballtreneren. Lærerne. Sykepleierne.

Jeg kunne nevnt mange flere. Styrken i folkene rundt oss bar oss gjennom den tøffeste tiden i våre liv. Man skal aldri undervurdere en sterk og god flokk som løfter sammen. Eller hvor avgjørende det er at man får økonomisk støtte når en familie over natten mister en inntekt.

Alt dette lærte meg at det er de mange ulike små og store fellesskapene, som kan utgjøre den forskjellen i folk sine liv som avgjør hvilke muligheter vi har.

Det var aldri noe selvfølge at min søster og jeg skulle bli de første i min familie som tok høyere utdanning. Jeg fikk den muligheten, fordi noen tok en lang kamp for at sånne som meg også skulle få sjansen. Derfor vil jeg ta kampen for å gi enda flere mennesker muligheten til å være med.

Det er dette som er drivkraften i hele mitt samfunnsengasjement, og grunnen til at jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet. Barn og ungdom skal ha samme muligheter til å lykkes, bli inkludert i fellesskapene på skolen og på fritiden, uavhengig av hvor de bor, eller hvor mye penger foreldrene har.

Jeg vet at det står barn på utsiden og ser inn når kompisene går til lek og læring i SFO. Derfor er det min hjertesak å la alle barn få den muligheten.

Godene skal være for alle. Jeg ønsker ikke én politikk for de rike og én politikk for de fattige, men én politikk for alle.

Da min familie gikk fra å klare oss selv til å trenge fellesskapet, var det viktig for oss at vi ikke trengte å søke eller be om hjelp. Vi følte oss ikke fattige selv om vi ikke hadde god råd.

Jeg synes det er fantastisk at vi stiller opp for hverandre her i landet og her i byen. Vi betaler hverandres sykehusregninger. Vi spanderer skolegangen på andres barn.

Jeg ble politiker for å kjempe for at alle har like muligheter, og for at forskjellene mellom folk skal bli mindre. Det gir oss et samfunn med høy tillit. Det vil jeg bevare.

Publisert:
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg