Skal vi redde klimaet, må vi ta folk med på råd

Måten vi i Norge løser den globale klimakrisen på, går ut over nabolag, fiskeplasser og turområder.

Publisert Publisert

URETTFERDIG: I oppdrettsnæring, vindkraft og utbyggingsprosjekter går miljø og økonomi i tospann, mens de sosiale hensynene i beste fall kommer i tredje rekke. Det er uklokt, mener Jørn Cruickshank. Foto: Eirik Brekke

Debattinnlegg

  • Jørn Cruickshank
    Førsteamanuensis ved Universitetet i Agder
  1. Leserne mener

Jørn Cruickshank Foto: Privat

Det er lett å forstå frustrasjonen blant de mest bekymrede klimaforkjemperne. Omstillingen til et lavutslippssamfunn går for sakte, og det gjøres for lite. Vi «tenker globalt og handler verbalt», sukker professor Helge Drange ved Universitetet i Bergen.

I BT 11. november konstaterte direktør Furevik ved Bjerknessenteret vantro at én av fem nordmenn fortsatt ikke tror klimaendringene er menneskeskapte. Hvis vi tar FNs klimarapport på alvor, er motstand mot bompenger og vindmøller nesten uforståelig.

Med klimabrillene på er det derfor fristende å nærmest tvinge gjennom de nødvendige tiltak på tross av protestene. Hvorfor er dette verken klokt eller effektivt?

Vi bør forstå veien mot en mer bærekraftig utvikling som et samspill, skrev Edward Babier ved Universitetet i Colorado i 1987. Både miljøet, sosiale hensyn og økonomien må med. Hvis vi kun tenker miljø og økonomi, og overser det sosiale, står vi i fare for å utvikle en ineffektiv og urettferdig klimapolitikk.

På 1960- og 70-tallet var norsk fiskeoppdrett både sosialt og miljømessig bærekraftig. Næringen bidro til å bevare en spredt bosetting i sårbare kystsamfunn, og ble derfor støttet av fellesskapet. Oppdretterne ble garantert minstepriser, og det ble gitt støtte til etableringer i næringssvake områder.

For å ivareta de miljømessige sidene ved næringen, ble det også brukt mye penger på forskning som etter hvert tok knekken på sykdom, utslipp og rømming fra merdene. Lønnsomheten de første årene var dårlig. Dermed ble det gode samspillet mellom miljømessig og sosial bærekraft utfordret.

Markedsløsninger erstattet etter hvert subsidier, og i dag ser vi resultatet: Oppdrett er blitt en økonomisk suksess. De relativt få store oppdrettsselskapene er imidlertid koblet fra det sosiale fellesskapet i Norge.

Lakseoppdretterne bidrar til verdens behov for fisk og skaper verdier på en relativt miljøvennlig måte, men de samfunnene hvor virksomheten foregår, får lite igjen for dette. For å styrke den sosiale kontrakten med storsamfunnet, er det nå foreslått grunnrenteskatt fra oppdrettsselskapene. Det politiske flertall avskriver dette som næringsfiendtlig.

Også i diskusjonen om vindkraft i Norge ser vi at de sosiale hensyn taper i møte med de økonomiske og miljømessige argumentene. Det globale behovet for fornybar energi blir brukt som forsvar for å bygge vindmølleparker. Det er også nå blitt god butikk å investere i disse prosjektene. At dette skjer i naturområder som lokalbefolkningen oppfatter som «sine», er mer eller mindre en uheldig bieffekt.

Igjen er det altså miljø og økonomi som går i tospann, mens de sosiale hensynene i beste fall kommer i tredje rekke.

Dette ser vi også i store utbyggingsprosjekter i randsonen av norske byer. Her tillates åtte-ti etasjers boligblokker i eplehager og ellers hagebyaktige omgivelser. Hvorfor? Fordi det bidrar til fortetting og reduserer behovet for bilkjøring.

Å bygge tett og høyt er også det mest lønnsomme for dem som investerer og bygger. Så vil noen hevde at det også er sosialt bærekraftig å legge til rette for tette, urbane fellesskap. Hvis det virkelig var det sosiale som dannet utgangspunkt, tror jeg at utformingen av nye bosteder i byene våre hadde vært bedre forankret i kulturen og egenarten på stedet.

Skal vi redde klimaet, må vi spille mer på lag med den sosiale enn den økonomiske bærekraften. Da er det godt å vite at Universitetet i Oslo nå har fått 96 millioner kroner over åtte år, for å finne ut av hvordan endringene kan gjøres sosialt rettferdige.

Måten vi i Norge løser den globale klima- og ressurskrisen på, går ut over tradisjonelle nabolag, gode fiskeplasser og folks turområder. Vi kunne oppnådd like mye for miljøet ved å gå frem klokere.

Å ta med befolkningen på råd, istedenfor smarte investorer, høres jo dessuten litt mer sympatisk ut.

Publisert
Din mening betyr noe
I BT trenger du ikke å være ekspert eller politiker for å slippe til. Skriv om det du har på hjertet! Skriv et innlegg